Fakta før valget: Hva er konsekvensene av politireformen?
Heiko Junge / NTB Scanpix

Målet var et synlig og tilgjengelig politi. Kritikerne hevder at resultatet så langt har vært sentralisering, ressursmangel og at politiet ikke er til stede der de bør. Politireformen er omstridt. Men hvilke konsekvenser har den egentlig hatt?

I artikkelserien «Fakta før valget» tar vi for oss sentrale politiske temaer før lokalvalget mandag 9. september.

Den såkalte «nærpolitireformen» ble vedtatt i 2015, med stemmer fra Høyre, Frp, Venstre, KrF og Ap. Vedtaket var basert på et forlik mellom disse partiene.

Reformen trådte i kraft 1. januar 2016.

Nærpolitireformen har ført til en reduksjon i antall norske politidistrikt. I dag er det 12 politidistrikt, mens det fram til 1. januar 2016 var 27.

I stortingsproposisjonen som er grunnlaget for nærpolitireformen, blir målet med nærpolitireformen beskrevet slik:

Det skal utvikles et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Samtidig skal det utvikles robuste fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer. Formålet med proposisjonen er å sikre politiet en organisering som legger til rette for å nå disse målene. Målene innebærer blant annet å gå fra tomme lensmannskontorer til et tilstedeværende politi som befinner seg i lokalsamfunnet, er synlig og tilgjengelig, og som sikrer borgernes trygghet.

Du kan lese mer om regjeringens målsetninger for politireformen her.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan politiet har utviklet seg etter at politireformen trådte i kraft.

Vi skal spesielt se på politiets tilstedeværelse lokalt, hvor mange forbrytelser som blir anmeldt og oppklart, og utviklingen i politiets responstid. I tillegg skal vi se på utviklingen i politiets saksbehandling og befolkningens tillit til politiet.

Kritisert

Reformen har blitt kritisert fra flere hold. I oktober 2018 sa Ap-leder Jonas Gahr Støre følgende i Stortinget:

Vi gikk med på politireformen, en forlengelse av arbeid vi begynte i vår tid. (...) Nå får vi uro landet rundt. Elleve av tolv politidistrikter sier at politiet ikke er til stede der de bør, bistandsadvokatene snakker om at saker om grove voldshandlinger blir liggende. Riksadvokaten sier at denne situasjonen ikke kan fortsette.

I april 2019 uttrykte Aps nestleder Hadia Tajik og Lene Vågslid (Ap), som leder Stortingets justiskomité, at forutsetningene for forliket fra 2015 var brutt.

I et intervju med NRK i januar kalte Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum reformen for en «fjernpolitireform», og sa at det var «så opplagt feil det regjeringen gjorde da de sentraliserte over 120 tjenestesteder».

I mai gikk en gruppe Ap-ordførere hardt ut mot reformen. Ap-ordførernes kritikk var en reaksjon på tall Dagbladet hadde hentet ut fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Disse viste at det hadde blitt færre politiårsverk i små kommuner, og flere i store kommuner.

Oppsummering

Politireformen er kompleks, og berører mange forskjellige sider av politiets arbeid og forhold til publikum.

Detaljene får du lenger ned i artikkelen. Her er en oppsummering:

  • Færre mener at politiet er synlig i deres lokalmiljø enn i 2016.
  • Andelen av befolkningen som mener at politiet har jevnlig kontakt med befolkningen var høyere i 2018 enn i 2015, året før politireformen trådte i kraft.
  • Befolkningens tillit til politiet har økt siden 2014, men falt mellom 2017 og 2018.
  • I de fleste politidistrikt er tilliten til politiet lavere i dag enn den var i 2015.
  • Politiets dekningsgrad (politifolk per 1000 innbyggere) har økt siden 2013, men i noen politidistrikter gikk den ned mellom 2017 og 1. kvartal 2019.
  • Politiets responstid har økt noe. Den har økt mest i områder med færre enn 2000 innbyggere. Andelen politidistrikt som oppfyller kravene til responstid har gått ned.
  • Antallet anmeldte lovbrudd har gått ned, men utviklingen har flatet ut de siste årene. Det er små forskjeller mellom sentrale og mindre sentrale strøk.
  • Oppklaringsprosenten gikk ned i de fleste politidistrikt mellom 2016 og 2017.
  • Politiets saksbehandlingstid har økt. I 2018 var det også flere saker som ikke er ferdig behandlet enn det var i 2015. Per første kvartal 2019 var det imidlertid færre.
  • Politiet henlegger flere saker på grunn av manglende kapasitet i dag enn i 2015. 2014 er det året flest saker ble henlagt av denne årsaken.
  • Politiets egen kapasitetsundersøkelse konkluderer med at politiets evne til å håndtere straffesaker ble svekket i perioden 2013 til 2018.

Interne reaksjoner

I april 2019 publiserte Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) en rapport om hvordan reformen hadde påvirket politiets arbeidshverdag.

Rapporten, som ble utarbeidet av forskerne Christin Thea Wathne (AFI/OsloMet), Niri Talberg (Fafo) og Helene Gundhus (UiO/Politihøgskolen), bygger på spørreundersøkelser og dybdeintervjuer.

For spørreundersøkelsene er antallet respondenter 3125. Respondentene er politiansatte fra alle politidistrikt, og inkluderer både ledere og vanlige ansatte.

Et av spørsmålene i undersøkelsen handlet om hvorvidt de politiansatte føler at de kan gjøre en så god jobb som de ønsker.

Forskerne spurte hvor enige respondentene var i påstanden: «Jeg har ofte en dårlig følelse i magen når jeg går hjem fra jobb, fordi jeg ikke fikk tid til (el. hadde ressurser til) å gjøre en så god jobb som jeg ønsket».

65,9 prosent av respondentene oppgir at de er helt (30 prosent) eller litt enige (35,9 prosent) i påstanden «Jeg har ofte en dårlig følelse i magen når jeg går hjem fra jobb, fordi jeg ikke fikk tid til (el. hadde ressurser til) å gjøre en så god jobb som jeg ønsket».

Et annet spørsmål i undersøkelsen handler om yrkesstolthet.

Forskerne bak rapporten spurte hvor enige respondentene var i påstanden: «Jeg mener at … konsekvensene av nærpolitireformen for mitt arbeid gjør at jeg ikke lenger er like stolt av å være politi».

Et flertall oppgir at de er helt enige (26,4 prosent) eller litt enige (34,6 prosent) i denne påstanden.

Bekymret for tilgjengelighet og forebygging

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) gir hvert år ut en evalueringsrapport om politireformen.

I årets rapport står det blant annet at politiansatte har mer tro på at reformen vil gi dårligere tjenester enn på at den vil gi bedre tjenester. Difi trekker særlig frem følgende bekymringer:

  • At reformen vil medføre dårligere lokalkunnskap.
  • At reformen vil medføre mindre publikumskontakt.

Flere bekymrer seg også for hvilke konsekvenser reformen vil ha for politiets responstid, beredskap og kriminalitetsforebygging.

Basert på en spørreundersøkelse som ble gjennomført av Politihøgskolen, skriver Difi:

Hele 74 prosent mener tilgjengeligheten vil bli dårligere, mens fire av ti mener forebygging, beredskap og etterforskning vil bli dårligere. To av ti mener de samme tjenestene vil bli bedre, og fire av ti at reformen ikke vil påvirke disse tjenestene verken positivt eller negativt.

I rapporten står det også:

Et stort flertall av de vi har intervjuet er tydelige på at det var behov for endringer i politiet og derfor behov for reform. Det gis uttrykk for at særlig kvalitetsdelen av reformen er bra, men at trange ressursrammer begrenser mulighetene for å gjennomføre tiltakene slik de skal.

Rapporten påpeker imidlertid at disse bekymringene også fantes før reformen ble vedtatt.

Færre etterforskere

Hvordan står det egentlig til med ressursene i politiet?

I februar 2019 publiserte Politidirektoratet en kapasitetsundersøkelse. Den går gjennom hvilke ressurser politiet har og hvordan de brukes, blant annet i etterforskning.

Et av funnene i rapporten er at politiet bruker om lag 30 prosent av ressursene på knappe tre prosent av sakene.

Sakene det dreier seg om er såkalt «alvorlig kriminalitet». Denne kategorien inkluderer drap og drapsforsøk, grove narkotikaforbrytelser, voldtekt, seksuallovbrudd mot barn under 16 år og mishandling i nære relasjoner.

I et rundskriv fra Riksadvokaten som kom 22. februar 2019, står det at denne typen saker skal prioriteres.

Analysen viser også at det var noe færre rendyrkede etterforskere i 2018 sammenlignet med 2013. Den er ikke basert på antall personer, men på antall tilgjengelige årsverk.

Mens det var 2380 årsverk som var tilgjengelige for etterforskning i 2013, var det 2248 i 2018.

Samtidig er det noe flere tilgjengelige årsverk i patruljestillinger. I 2013 var det 1170 tilgjengelige årsverk i slike stillinger. I 2018 var det 1359.

De som jobber med patruljearbeid bruker mer av sin tid på etterforskning, og i analysen står det at patruljene i større grad gjør etterforskning på åstedet enn tidligere.

Vurderingen i Politidirektoratets 1. tertialrapport for 2019, gjenspeiler kapasitetsanalysen. Der oppsummerer politiet utviklingen fra 2013 til 2018 som følger:

På tross av et økt ressursbehov og tilførsel av både flere ressurser til politiet og øremerkede midler til straffesaksområdet er det i 2018 ikke flere tilgjengelige ressurser til straffesaksbehandling enn i 2013. Det har derimot vært en nedgang i antallet rendyrkede etterforskere. Dette, kombinert med en straffesaksportefølje som i 2018 består av flere saker som omhandler kompliserte saksforhold deriblant flere seksuallovbrudd, gjør det rimelig å anta at politiets evne til å håndtere straffesakene er svekket i perioden.

Faktisk.no har tidligere skrevet om hvor mange som jobber i politiet. Da fant vi ut at det er blitt 2964 flere årsverk i politietaten (inklusive PST) og 1739 flere årsverk med politifaglig utdannelse (eksklusive PST):

Dekningsgrad

Hvordan står det til med politiets tilstedeværelse sammenlignet med før politireformen trådte i kraft?

For å undersøke dette, kan vi se på utviklingen i politiets dekningsgrad, lokale tilstedeværelse og responstid.

Dekningsgrad er et mål på hvor mange politifolk det er i et område per 1000 innbyggere. Målsetningen er at det skal være minst to polititjenestefolk per 1000 innbyggere i alle politidistrikt innen 2020. Dette er blant annet nevnt i statsbudsjettet for 2017.

Politidirektoratet publiserer tall for dekningsgraden hvert kvartal. De siste tallene er fra første kvartal 2019.

Vi kan først se på hvordan dekningsgraden har utviklet seg for hele landet:

På landsbasis er dekningsgraden i dag på 1,95. Det er 0,05 poeng unna å nå målet om to politifolk per 1000 innbyggere.

Men hva med politidistriktene? I grafikken under kan du se hvordan dekningsgraden har utviklet seg i hvert enkelt politidistrikt. Her er ikke PST med.

Dekningsgraden varierer mellom forskjellige politidistrikt. De tre distriktene med lavest dekningsgrad er:

  • Møre og Romsdal politidistrikt, med 1,48 politifolk per 1000 innbyggere.
  • Vest politidistrikt, med 1,46 politifolk per 1000 innbyggere.
  • Sør-Øst politidistrikt, med 1,51 politifolk per 1000 innbyggere.

Finnmark har den klart høyeste dekningsgraden. Her var det 3,26 politifolk per 1000 innbyggere ved utgangen av 2018. De to neste på listen er:

  • Oslo politidistrikt, med 2,54 politifolk per 1000 innbyggere.
  • Troms politidistrikt, med 1,89 politifolk per 1000 innbyggere.

Mellom 2013 og 2017 økte dekningsgraden i alle politidistrikt. Fra 2017 til 2019 kan vi imidlertid se at den faller i noen distrikter.

Vest politidistrikt, Møre og Romsdal politidistrikt og Trøndelag politidistrikt hadde de tydeligste nedgangene, men også Nordland fikk litt lavere dekningsgrad i perioden.

Politiets tilstedeværelse

Ifølge årets evauleringsrapport fra Difi uttrykte politiansatte bekymring for kontakten med publikum.

I rapporten fra AFI svarer flere politiansatte at de har kontakt med publikum så å si daglig i 2018 (20,6 prosent) enn i 2013 (15,4 prosent).

Det er imidlertid en mindre andel (50,5 prosent) som oppgir at de har kontakt med publikum flere ganger daglig enn i 2013 (66,6 prosent).

Totalt sett er det færre politiansatte som mener at de har kontakt med publikum enn det var i 2013.

I AFI-rapporten knyttes denne utviklingen til et økt fokus på beredskap, som fører til at politifolk blir sittende i patruljebilen. Hensikten med dette er å bedre responstiden. Forskerne skriver:

Noen politipatruljer opplever da å se oppdrag registrert i opperasjonsloggen, men at oppdragene blir avvist uten å sette ut, fordi politipatruljen heller skal vente på andre mer prioriterte oppdrag. Dette kan indikere at beredskapsfokuset kan gå på bekostning av publikumskontakten.

Men hvordan ser dette ut fra publikums ståsted?

Vi finner tall for hvordan befolkningen opplever kontakten med politiet i politiets innbyggerundersøkelser. I undersøkelsene sier et utvalg nordmenn fra hele landet seg enige eller uenige i en rekke påstander om hvordan de opplever politiet.

Påstandene vi skal se på i denne sammenhengen er «Politiet er regelmessig synlig i mitt nærområde» og «Politiet har regelmessig kontakt med befolkningen i mitt nærområde».

Vi begynner med å se på folks oppfatninger av hvor synlig politiet er.

På nasjonalt nivå er færre helt eller delvis enige i at politiet er synlige i deres lokalområde enn de var i 2016. Den gangen var 57 prosent helt eller delvis enige, mens det i 2018 var 54 prosent.

Fordelingen mellom «helt enig» og «delvis enig» har også endret seg. I 2016 var 26 prosent helt enige i at politiet var regelmessig synlig i deres lokalområde. Det samme var tilfelle i 2018, men dette året var det færre som sa seg «delvis enig» i påstanden.

Kontakt med politiet

Hva med kontakten med politiet? Mener nordmenn at politiet fått mindre kontakt med befolkningen i årene etter at nærpolitireformen trådte i kraft?

Sammenlignet med 2015 sier flere seg helt eller delvis enige i at politiet har jevnlig kontakt med lokalbefolkningen i 2018. Det er også flere som sier seg helt enige i påstanden i 2018 (13 prosent) enn i 2015 (10 prosent).

Det ser altså ut til at nordmenn generelt opplever at politiet har jevnlig kontakt med befolkningen i større grad enn før politireformen trådte i kraft.

Krav til responstid

Innbyggerundersøkelsene gir et inntrykk av hvordan nordmenn opplever politiet i det daglige.

Vi kan også spørre om hvordan politiet håndterer situasjoner der mye står på spill. Dette kan vi gjøre ved å se på utviklingen i politiets responstid.

Fra 2015 blir det stilt krav til politiets responstid. Kravene er forskjellige avhengig av hvilket område politiet rykker ut til.

Kravene til responstid gjelder bare et mindretall av politiets utrykinger, såkalte hasteoppdrag. På hjemmesidene til Politidirektoratet blir hasteoppdrag definert på følgende måte:

Kravene gjelder for oppdrag der liv er direkte truet og/eller der det er behov for innsats fra politiet med en gang. Dette omtales som hasteoppdrag eller akutte oppdrag

Beredskapsdirektør Knut Smedsrud i Politidirektoratet opplyser til Faktisk.no at hasteoppdrag utgjør mellom to og tre prosent av politiets oppdrag.

Det stilles krav både til medianen av alle hasteoppdrag og til 80-persentilen (se her for en forklaring av desil-inndelinger, som persentil-inndelinger er en mer finmasket utgave av).

Her er en oversikt over de nasjonale kravene til responstid. Områdene de viser til er basert på SSBs tettstedsinndeling:

  • I områder med mer enn 20 000 innbyggere skal politiet være framme innen 7 minutter i 80 prosent av alle hasteoppdrag. En medianutrykning skal ikke ta mer enn 12 minutter.
  • I områder med mellom 2000 og 19 999 innbyggere skal politiet være framme innen 19 minutter i 80 prosent av alle hasteoppdrag. En medianutrykning skal ikke ta mer enn 10 minutter.
  • I områder med færre enn 2000 innbyggere skal politiet være framme innen 30 minutter i 80 prosent av alle hasteoppdrag. En medianutrykning skal ikke ta mer enn 16 minutter.

Disse kravene gjelder på nasjonalt nivå. De skal altså være oppfylt når vi ser på politiets responstid for hele landet. Hvert enkelt politidistrikt har egne lokale krav.

De lokale kravene ble skjerpet i perioden 2015-2018, ifølge Smedsrud.

Vi har tidligere faktasjekket en påstand om utviklingen i responstid for ambulanser:

Hvor raskt kommer politiet frem?

Politiet publiserer jevnlig rapporter om politiets responstid. Ved hjelp av disse rapportene kan vi få et bilde av den nasjonale utviklingen de siste fire årene.

Her ser vi at median responstid i hovedsak har økt siden 2016. Dette gjelder for alle typer kommuner, uavhengig av innbyggertall. Fra 2015 til 2016 gikk den imidlertid ned.

Det er grunn til å merke seg at økningen siden 2016 ikke er stor. Spesifikt er den på ett minutt, både for median responstid og for 80-persentilen.

Vi kan også se på utviklingen i hvert enkelt politidistrikt.

Her kan vi se følgende:

  • I områder med færre enn 2000 innbyggere har medianresponstiden økt i nesten alle politidistrikt. Unntakene er Oslo og Innlandet, som har samme responstid i dag som i 2016. I Oslo er det imidlertid svært få utrykninger i slike områder.
  • I områder med mellom 2000 og 19 999 innbyggere er medianresponstiden lavere enn i 2016 i Agder, Vest, Møre og Romsdal, Nordland og Finnmark. I de andre politidistriktene har den økt, med unntak av Øst og Sør-Øst, der responstiden er den samme i dag som den var i 2016.
  • I områder med over 20 000 innbyggere har medianresponstiden økt i Oslo, Øst, Sør-Øst, Sør-Vest og Møre og Romsdal. I Agder, Vest, Trøndelag, Nordland og Troms er responstiden den samme som i 2016. I Innlandet har den gått ned.

Totalt sett er responstiden altså enten den samme som i 2016 eller høyere i et flertall av politidistriktene.

Ifølge beredskapsdirektør Knut Smedsrud, kan datagrunnlaget være mangelfullt. I en e-post til Faktisk.no skriver han:

– Det kan være svakheter i datagrunnlaget som følge av at det i perioden har vært store organisatoriske endringer i politiet. Det er opprettet 12 nye distrikt og operasjonssentraler, og vi ser at det har vært ulik praksis når det gjelder rutiner, arbeidsmetoder og verktøy for registrering av hasteoppdrag.

Han påpeker også at det selv om det har blitt registrert flere hasteoppdrag de siste årene, skyldes ikke dette nødvendigvis en økning i denne typen oppdrag:

– Fra 2017 til 2018 økte antall oppdrag fra 12 353 til 19 890. Tilbakemeldinger fra politidistriktene tilsier at dette trolig skyldes endringer i registreringsrutiner og ikke en reell økning i antall hasteoppdrag.

Oppfyller politidistriktene kravene?

Faktisk.no har også laget en oversikt over hvilke politidistrikt som har oppfylt kravene til responstid etter at politireformen trådte i kraft.

Her ser vi at færre politidistrikter oppfyller kravene i 2019 enn de gjorde i 2016.

Avvikene fra kravene er imidlertid små. I hovedsak bruker politiet ett minutt mer på å komme frem enn de skal i de politidistriktene som ikke oppfyller kravene til responstid. I Nordland, Troms og Finnmark er avvikene noe større.

Beredskapsdirektør Knut Smedstad kommenterer dette med utgangspunkt i tallene for 80-persentilen:

– Politiets responstid har holdt seg stabil fra år til år, og er også i liten grad endret fra 1. tertial 2018 til 1. tertial 2019. Det er en økning på ca. to minutter for områder med færre enn 2000 innbyggere, mens det er en forbedring på litt over ett minutt for områder mellom 2000-19.999 innbyggere. For områder med flere enn 20.000 innbyggere er resultatene helt like.

Hva skjer med kriminaliteten?

I et intervju med NRK der politireformen var tema, hevdet justisminister Jøran Kallmyr (Frp) at kriminaliteten i Norge hadde gått ned med 15 prosent siden 2013.

Opprinnelig sto det at nedgangen var på 25 prosent, men NRK rettet senere i artikkelen.

For å undersøke dette, kan vi se på SSBs statistikk over anmeldt kriminalitet.

Tallene gir et bilde av hvordan kriminaliteten har utviklet seg, men det er viktig å være oppmerksom på at tallene i seg selv ikke forteller i hvilken grad utviklingen skyldes politiets arbeid eller andre forhold.

Det kan også være store mørketall. I 2017 sa daværende instituttleder Heidi Mork Lomell ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo til Faktisk.no at kriminalstatistikken ikke alltid gir et riktig bilde på om kriminaliteten faktisk går ned eller opp.

Blant annet er mørketallene er store for lovbruddstyper som vold og seksuallovbrudd. Økninger i registrert narkotikakriminalitet kan også være uttrykk for politiets prioriteringer heller enn reelle endringer i kriminalitetsbildet.

Hvis vi ser på anmeldt kriminalitet, stemmer det at antallet anmeldte forbrytelser har gått ned de siste årene. Dette gjelder både hvis vi regner fra 2005 eller fra 2013, da regjeringen tiltrådte.

  • Fra 2005 til 2018 gikk antallet anmeldte forbrytelser ned med 19,26 prosent.
  • Antallet anmeldte forbrytelser per 1000 innbyggere gikk ned med 29,9 prosent.
  • Hvis vi regner fra 2013 har antall anmeldte forbrytelser per 1000 innbyggere gått ned med 21,9 prosent.
  • Antall anmeldte forbrytelser totalt har gått ned med litt over 18 prosent i samme periode.

Nedgangen er klarest frem til 2017. Fra 2017 til 2018 er utviklingen forholdsvis flat. Dette gjelder både når vi ser på antallet anmeldte forbrytelser og anmeldte forbrytelser per 1000 innbyggere.

Små og store kommuner

Vi har allerede sett på politiets responstid. Her vil vi se nærmere på om kriminaliteten utvikler seg på forskjellige måter i distriktene og i sentrale strøk.

For å undersøke dette, ser vi på to statistikker fra SSB.

Den første viser hvor mange lovbrudd som har blitt anmeldt i forskjellige kommuner, der kommunene er delt inn i sju grupper etter innbyggertall.

Her ser vi at antallet anmeldte forbrytelser har gått ned i kommuner av alle størrelser. I absolutte tall er nedgangen størst i de største kommunene. I kommuner med 20 000-29 999 innbyggere steg den anmeldte kriminaliteten noe i 2018.

Det samme gjelder når vi ser på antall forbrytelser per 1000 innbyggere, selv om det fremdeles er markant mer anmeldt kriminalitet per 1000 innbyggere i de største kommunene.

Med unntak av kommuner med mellom 30 000 og 49 999 innbyggere, faller den anmeldte kriminaliteten fra det første året i statistikken. I disse kommunene går kriminaliteten imidlertid tydelig ned mellom 2016 og 2018.

Sentrum og periferi

Hos SSB finner vi også tall over anmeldte forbrytelser på kommunenivå, der kommunene er delt inn etter hvor sentrale de er. I denne statistikken er kommunene rangert som sentrale, noe sentrale, mindre sentrale og minst sentrale.

Inndelingen er blant annet basert på hvor store tettstedene i kommunen er, og hvor lenge man må reise for å komme til et landsdelssentrum, som for eksempel Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø.

Som når vi så på kommunestørrelsen, er det overordnede bildet at den anmeldte kriminaliteten går ned i alle typer kommuner. Den går mest ned i de mest sentrale kommunene.

Dette gjelder både når vi ser på antall anmeldte lovbrudd totalt sett og antall anmeldte lovbrudd per 1000 innbyggere.

I de minst sentrale kommunene har utviklingen flatet ut etter 2015. Dette skyldes en økning i anmeldt kriminalitet i 2016. Det var likevel klart mindre anmeldt kriminalitet i disse kommunene i 2017 enn i 2010.

Tendensen til at kriminaliteten faller i alle typer kommuner, var tydelig også før nærpolitireformen ble vedtatt.

Oppklaringsprosent

I de neste avsnittene skal vi se på hvordan politiets arbeid har utviklet seg etter at politireformen trådte i kraft.

Vi skal først se på oppklaringsprosenten. Oppklaringsprosent er den andelen av saker der politiet enten har foretatt en påtaleavgjørelse eller henlagt saken.

Som nevnt er det forskjeller på kriminalstatistikken før og etter 2015. Når vi skal se på oppklaringsprosenten bakover i tid, kan vi derfor se på hvor stor andel av alle etterforskede lovbrudd som blir oppklart, men ikke dele dem inn etter lovbruddstyper.

Hos SSB finner vi tall for oppklaringsprosenten over hele landet. De siste tilgjengelige tallene er fra 2017, men vi kan hente nyere tall fra Politidirektoratet.

Her ser vi at oppklaringsprosenten er forholdsvis stabil. Den er noe høyere etter 2014 enn i årene før. I 2017, det siste året SSB har tall for, er oppklaringsprosenten lavere enn i 2016, men høyere enn den var i årene før 2015.

Tallene for 2018 og 2019 (frem til 30. april) gir inntrykk av at oppklaringsprosenten har bedret seg. Disse tallene er hentet fra politiets STRASAK-rapporter.

Politiets tall kan avvike fra SSBs tall. Eksempelvis er politiets rapporterte oppklaringsprosent for 2017 53 prosent, mens SSBs tall tilsier at den er på 51 prosent.

Politidirektoratets hjemmesider står det følgende om avvikene:

Statistisk sentralbyrå (SSB) lager offisiell statistikk over kriminalitet. SSBs statistikk er også basert på politiets register. SSB foretar en omfattende kvalitetssikring av datagrunnlaget som kan medføre ulikheter mellom de tall som politiet henter fra Strasak og SSB sine tall.

Det er dermed grunn til å anta at tallene fra politiets rapporter er mer usikre enn tallene fra SSB. Dette må tas i betraktning når man ser på oppklaringsprosent for 2018 og 2019 over.

Oppklaring i politidistriktene

Vi kan også se på oppklaringsprosenten i hvert enkelt politidistrikt. Siden politidistriktene er endret som følge av politireformen, er det vanskelig å følge utviklingen tilbake i tid.

Her sammenligner vi derfor de to siste tilgjengelige årene i statistikken. Brutt ned på politidistrikt går tallene frem til 2017:

Her ser vi igjen at det er klare forskjeller mellom politidistriktene. Oslo politidistrikt har den laveste oppklaringsprosenten, mens Troms, Nordland og Møre og Romsdal utgjør topp tre.

Mellom 2016 og 2017 gikk oppklaringsprosenten ned i ni av tolv politidistrikt, mens den gikk opp i Sør-Vest og Vest. I Innlandet var den uendret.

Saksbehandlingstid

Hvor lang tid tar det før politiet er ferdige med å behandle en sak?

Både Difis evalueringsrapport for 2018 og politiets Strasak-rapporter, som bygger på data fra politiets straffesakssystem, viser at politiets saksbehandlingstid har økt de siste årene.

Her har vi sett på hvor lang tid politiet bruker på å behandle alle saker og hvor lang tid de bruker på oppklarte saker. Tallene er hentet fra Strasak-rapporter fra 2015 til 2019.

Her ser vi at saksbehandlingstiden for oppklarte saker økte fra 2012 til 2014. Mellom 2014 og 2016 brukte politiet kortere tid på saksbehandling, men siden har den økt jevnt.

Restanser

I tillegg til saksbehandlingstid, kan vi se på restanser for å undersøke hvor mye politiet får gjort. En restans er en sak der politiet enda ikke har truffet en påtaleavgjørelse etter tre måneder.

I 2018 sa flere tillitsvalgte i politiet til NRK at restansene hopet seg opp. Den gangen fikk de også støtte fra politimestrene i flere politidistrikter.

Samme år beklaget politimesteren i Øst politidistrikt at sedelighetssaker hadde hopet seg opp. Det skjedde etter at politidistriktet ble kritisert av Statsadvokaten og flere politijurister hadde uttrykt sterke bekymringer overfor NRK.

Men hvordan har utviklingen i restansene egentlig vært de siste årene? Her skal vi se på utviklingen mellom 2011 og i dag.

Restanser deles opp i flere kategorier. Her skal vi fokusere på restanser som er eldre enn tre måneder og restanser som er eldre enn 12 måneder. Vi har valgt disse kategoriene fordi politiet har rapportert om dem over lengst tid.

Her ser vi at det ble flere restanser mellom 2011 og 2014. Deretter gikk antallet ned frem til 2016, før de steg igjen frem til 2018. Mengden restanser var størst i 2013.

I april 2019 hadde utviklingen snudd igjen. Da var det færre restanser enn i 2014.

Kriminalitet og restanser

Som vi så tidligere har det blitt stadig færre anmeldte lovbrudd siden 2010. For å få en bedre forståelse av utviklingen i restansene, kan vi sammenligne endringene i antallet restanser med endringene i den anmeldte kriminaliteten.

Restansene har utviklet seg i motsatt retning av kriminaliteten etter at politireformen trådte i kraft i 2016. Mens kriminaliteten har fortsatt å gå ned, vokste restansene mellom 2016 og 2018.

Siden det per i dag ikke foreligger tall for anmeldte lovbrudd i 2019, kan vi ikke si noe om nedgangen i antall restanser hittil i år har ført til at restansene øker eller minker i takt med kriminalitetsutviklingen.

Lavere kapasitet

I rapportene fra Difi og Arbeidsforskningsinstituttet går det frem at flere ansatte i politiet mener at ressursene de blir tildelt ikke strekker til.

Vi kan få et inntrykk av situasjonen ved å undersøke om politiet henlegger flere saker enn før på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet.

Det finnes mange mulige grunner til at politiet henlegger en sak. Når vi fokuserer på henleggelser som er begrunnet i manglende kapasitet, er det fordi det er denne typen henleggelser som har den klareste koblingen til politiets ressurser.

Vi finner tall for dette hos SSB. Tallene går bare frem til 2017, men kan likevel gi et inntrykk av utviklingen over tid. For å få et overordnet bilde av utviklingen, ser vi på SSB-tallene som gjelder for hele landet i perioden 2005-2017.

Antallet henleggelser som skyldes manglende kapasitet har økt siden 2005, og var høyest i 2014. I 2015 og 2016 gikk antallet ned, men det begynte å stige på nytt fra 2017. I 2018 var antallet nesten like høyt som i 2014.

Selv om det var flere saker som ble henlagt på grunn av lavere kapasitet i 2018 enn året før, er tallet fremdeles noe lavere enn i 2014.

Faktisk.no har spurt Politidirektoratet om årsakene til at henleggelsene har økt. Direktoratet henviser til Riksadvokaten.

I en e-post til Faktisk.no skriver Riksadvokaten at de ikke har gjort noen nærmere analyse av svingningene i kapasitetshenleggelsene.

De opplyser også at det ble henlagt flere saker med kjent gjerningsperson av kapasitetshensyn i 2018 enn i 2016 og 2017. Dette er anmeldelser der en navngitt person er anmeldt eller lett identifiserbar.

Sammenlignet med 2015 var det færre slike henleggelser i 2018.

Førstestatsadvokat Harald Strand ved Riksadvokatembetet forklarer at det ikke er gitt at en person ville blitt straffeforfulgt om saken ikke hadde blitt henlagt av kapasitetsgrunner:

– Politiet henlegger hvert år titusenvis av anmeldelser mot «kjent gjerningsperson» av andre grunner enn manglende saksbehandlingskapasitet, oftest etter en vurdering av at bevisene ikke tilsier straffeforfølgning. I 2018 henla politiet for eksempel mer enn 52 000 forhold (mot "kjent gjerningsperson") etter bevisets stilling. Disse henleggelsene vil omfatte både saker hvor mistanken er sterk, men ikke holdbar til domfellelse, til saker der det er mindre eller lite som tyder på at vedkommende har begått noe straffbart.

Riksadvokaten viser også til et rundskriv der føringene for kapasitetshenleggelsene blir lagt frem.

Hvilke saker blir henlagt?

Vi kan også se på hva slags saker som har blitt henlagt på grunn av manglende kapasitet de siste årene.

Endringene i straffeloven gjør det vanskelig å gå lenger tilbake enn til 2015. Vi kan likevel få et inntrykk av utviklingen mellom 2015 og 2017 ved å se på SSBs statistikk over etterforskede lovbrudd.

Her ser vi at politiet jevnt over henlegger flere saker på grunn av manglende kapasitet i perioden. Økningen er særlig tydelig i kategoriene eiendomstyveri og annet vinningslovbrudd.

Det var færre trafikklovbrudd og rusmiddellovbrudd som ble henlagt på grunn av manglende kapasitet.

Som vi så i forbindelse med restansene, gikk antallet anmeldte lovbrudd ned i årene som er med i tabellen, mens antallet restanser økte.

I tabellen under setter vi endringene i antallet etterforskede lovbrudd i hver kategori opp mot endringene i antallet henleggelser.

Hvis antallet henleggelser øker, betyr det at andelen saker som blir henlagt også øker.

Her ser vi at det ble henlagt flere forbrytelser i kategoriene eiendomstyveri, annet vinningslovbrudd og ordens- og integritetskrenkelse i 2017 enn i 2015. Samtidig var det færre slike lovbrudd som ble etterforsket i perioden.

Tillit til politiet

Hvordan har tilliten til politiet utviklet seg etter at politireformen trådte i kraft?

I politiets innbyggerundersøkelser finner vi tall som viser hvordan befolkningens tillit til politiet har utviklet seg. Her svarer respondentene på hvor stor tillit til politiet de har, på en skala som går fra «svært høy tillit» til «svært lav tillit».

Her skal vi se på utviklingen blant dem som svarer at de har «svært høy» eller «ganske høy» tillit til politiet. Vi begynner med å se på utviklingen mellom 2009 og 2018.

Grafikken er basert på en gjennomsnittsberegning, der forskjellige svaralternativer gis en poengsum. Tallet som oppgis for hvert år, viser den gjennomsnittlige poengsummen.

I grafikken ser vi at tilliten til politiet er lavere i 2018 enn i 2014.

2012 er det året i perioden der tilliten er lavest. Dette var året etter terrorangrepet 22. juli, og politiet fikk mye kritikk for håndteringen av angrepet, ikke minst i Gjørv-kommisjonens rapport.

Politiets innbyggerundersøkelser viser også hvordan synet på politiet har utviklet seg i hvert enkelt politidistrikt. Her skal vi se på tall fra 2015 til 2018, og trenger derfor ikke basere oss på gjennomsnittsberegninger.

Tabellen gir et mer finkornet bilde av hvordan tilliten til politiet har utviklet seg etter at politireformen trådte i kraft.

  • Tilliten har gått ned i ni av tolv politidistrikt.
  • Tilliten har gått mest ned i Innlandet (fra 83 til 76 prosent) og i Trøndelag, (fra 88 til 81 prosent).

Mellom 2017 og 2018 finner vi de største utslagene for tilliten til politiet:

  • Tilliten gikk ned i sju av tolv politidistrikt.
  • Tilliten gikk mest ned i Sør-Vest politidistrikt (ti prosentpoeng), Møre og Romsdal (ni prosentpoeng) og Sør-Øst (sju prosentpoeng).

Etter at politireformen ble innført, har altså tilliten til politiet gått ned i et flertall av politidistriktene. Den har bare økt i et enkelt politidistrikt.

Vi har spurt Politidirektoratet om hva de mener er årsaken til at tilliten til politiet har gått ned. I en e-post svarer politidirektør Benedicte Bjørnland:

– Det kan være flere grunner til at politiet går tilbake på denne målingen. Parallelt med gjennomføring av politireformen har verden og kriminaliteten endret seg. Politiet har fått flere og mer komplekse og arbeidskrevende oppgaver, og leverer ikke gode nok resultater. Blant annet brukes det for lang tid på etterforskning av prioriterte saker. Dette merkes blant innbyggerne, eller de hører om det og leser om det.

I tillegg peker Bjørnland på en økning i saker innenfor de mest alvorlige kriminalitetsområdene, noe som «gjør at arbeidsmengden blir stor».

Hun trekker også frem lignende erfaringer fra Sverige og Danmark. Også i disse landene har politireformer ført til en nedgang i tilliten til politiet.

Embed
Hjelp oss å spre fakta. Del denne artikkelen.