Bakgrunn: Kan vi være mer enn 100 prosent selvforsynt?
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Denne artikkelen er rundt 2 år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

«Vi er mer enn 100 prosent selvforsynt i landet vårt hvis vi tar med fisken» sa Erna Solberg i statsministerduellen 29. august på NRK1. Selvforsyningsgrad betyr kort sagt hvor mye av energien vi får i oss fra mat som er produsert i Norge. Men kan statsministeren virkelig ta med fiskeeksport når hun snakker om selvforsyningsgraden i Norge? Og hvordan definerer vi egentlig selvforsyningsgraden?

I denne artikkelen gjør vi et forsøk på å forklare hvordan begrepet selvforsyningsgrad brukes i Norge.

Statsministerens påstand kom i Tromsø, da Tormod Vangberg fra folkepanelet spurte hvor høy selvforsyningsgraden er for Norge og for kommunene. Han avsluttet med spørsmålet:

I hvilken grad vil dere betrakte friske fjorder og ren fisk i den som en del av vår selvforsyningsgrad?

Erna Solberg svarte med å legge vekt på Norge som matvareprodusent, og gikk så langt som å si at vi er mer enn 100 prosent selvforsynt om vi tar med fisken:

Hvis vi regner inn fisken i selvforsyningsgraden i Norge, ikke minst all den laksen som står i havmærene, så er vi betydelig selvforsynt. Vi er en matvareprodusent, dette landet. Fisken er vår viktigste eksportvare, ved siden av det vi har fra olje og gass, og den typen. Vi leverer 31 millioner middagsmåltider hvert eneste dag ute. Så tar vi med oss fisken, så er vi mer enn 100 prosent selvforsynt.

Twitterdebatt

Underveis fulgte Faktisk.no debatten på Twitter, sjekket tall og påstander, og supplerte med fakta. Vår Twitter-melding med graf over Norges selvforsyningsgrad satte igang diskusjoner, og viste at ikke alle er enige om hvordan man bør definere selvforsyningsgrad. Spørsmål om hvorvidt oppdrettsfisk og fiskeeksport kan tas med, gikk igjen. Og hva med fôr og utstyr som trengs for å produsere oppdrettslaksen?

Hva er selvforsyningsgraden?

Norske myndigheter definerer selvforsyningsgraden som hvor mye av maten, målt i energien vi får i oss gjennom et normalt kosthold, som er produsert i Norge. I Prop. 133 S (2015–2016) om jordbruksavtalen for 2016–2017 fra Regjeringen Solberg står:

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge, og er ett av flere mål på hvilken markedsandel den norske matsektoren har i det norske matmarkedet. (...) Det tas ikke hensyn til eksport.

I Norge er det Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), som beregner selvforsyningsgraden. Faktisk.no kontakter seniorrådgiver Ivar Pettersen, for en nærmere forklaring om begrepet selvforsyningsgrad.

Han forklarer at selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av forbruket av matvarer, regnet på energibasis, dvs. i kalorier, som kommer fra norsk produksjon. Selvforsyningsgraden er altså regnet ut fra den faktiske fordeling av forbruket på norske og importerte produkter i det enkelte år. Graden regnes på engrosnivå, altså ikke som ferdigpakket pizza eller pølse, men som for eksempel slaktet kjøtt, melkeråvare og korn.

Eksport regnes altså ikke med, og selvforsyningsgraden regnet som andel av forbruket, kan aldri bli over 100 prosent. NIBIOs siste anslag på selvforsyningsgraden er 49,1 prosent medregnet forbruk av sjømat og jordbruksvarer.

...og dekningsgraden?

Pettersen fra NIBIO kommer også inn på et annet mål: dekningsgraden. Dekningsgraden er definert som total norsk produksjon i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer, eller norsk forbruk pluss eksport minus import, i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer. Dette målet sier kanskje mer om selvforsyningsevnen. Dekningsgraden kan overstige 100 prosent, og er kanskje nærmere det statsministeren har hatt i tankene.

Dekningsgraden regner altså med maten vi eksporterer ut av Norge, som for eksempel sjømat og Jarlsbergost, i motsetning til selvforsyningsgraden. Men Pettersen forklarer videre at:

Til tross for at vi selv bare spiser om lag fem prosent av fisken vi fanger og produserer i Norge, og eksporterer rundt et halvt tonn sjømat per innbygger, er dekningsgraden allikevel under 100 prosent. Siste anslag fra NIBIO ligger på cirka 89 prosent.

Hvorfor dette ikke gir en dekningsgrad på over 100 prosent, ser vi først når vi får forklart hvordan beregningen gjøres:

Vi justerer for de delene av råvaren som ikke spises, som innmat, bein og hode. Så må vi videre bruke felles måleenhet for så ulike råvarer som epler, pærer og sjøtunge. Vi måler selvforsyning på energibasis, altså i kalorier. For sjømat er en stor del av råvaren ikke mat, og kaloriinnhold per kilo er lavt. Når vi dessuten også importerer en del sjømat blir dekningsgraden medregnet all fiskeeksport under 100 prosent.

I disse beregningene tas det ikke hensyn til at både norsk husdyrproduksjon og fiskeoppdrett er helt avhengig av importert fôr. Når NIBIO-forskeren trekker fra dette, synker tallet på selvforsyningsgraden av jordbruksbaserte matvarer fra 47 til 41 prosent. For fiskeoppdrett har dette tallet lite å si, da vårt forbruk av fisk uansett ikke utgjør mer enn 1,9 prosent, regnet på energibasis.

Et politisk mål

Nærmest alle partier samler seg bak målet om økt jordbruksproduksjon i Norge i tråd med befolkningsveksten, og opprettholdt selvforsyningsgrad. Selvforsyningsgraden er et samlende mål i jordbrukspolitikken, og i Innst. 385 S (2014–2015) sa Næringskomiteen at:

Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal stimulere til økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyning, blant annet av beredskapshensyn.

Når det kommer til konkretiseringen blir det verre, og Ivar Pettersen fra NIBIO mener at:

Å bruke selvforsyningsgraden som mål for politikk blir som å selge politikk i strikk, det kan defineres på veldig mange måter. Men man kan uansett ikke bruke tall som over 100 prosent uten å definere hva man snakker om.
Embed
Hjelp oss å spre fakta. Del denne artikkelen.