- Sammenligner epler og pærer 

De siste ukene har det vært en steil debatt om hvorvidt straff fungerer for barn og unge som er kriminelle.

Førsteamanuensis ved Politihøgskolen, Elisabeth Myhre Lie, skrev en kronikk hos NRK med tittelen «Når straff ikke virker».

– Forskning på dette feltet er veldig enstydig når det gjelder barn og straff, sa hun i Dagsnytt 18-studioet 29. oktober.

Flere av forskningsartiklene hun viser til, er masteroppgaver og ikke fagfellevurdert. Frp-politiker Jon Helgheim har reagert på framstillingen. 

Påstanden om at forskningen er enstydig, er nyansert ifølge ekspertene og forskerne Faktisk har snakket med. Det er samtidig noe støtte for at straff ikke har effekt for barn og unge.

Det varierer med hvilken type straff de får, og i Norge brukes det flere ulike typer former for straff for barn og unge som er kriminelle. Det gjør det komplisert å måle hvilken virkning straff har. 

Jon Helgheim (Frp) publiserte selv en kronikk der han viser til forskning som han mener viser at straff fungerer. 

Samtidig pågår det diskusjoner i flere skandinaviske land, inkludert Norge, om man skal redusere den kriminelle lavalder i et forsøk på å stoppe ungdomskriminaliteten blant de yngste.

Få Faktisk.no rett i innboksen. Klikk her for å melde deg på vårt ukentlige nyhetsbrev.

– Som å sammenlikne epler og pærer

Det å måle virkningen av straff, er utfordrende på flere måter. I kronikken som debatten startet med, er det nevnt at barn som blir straffet har høyere risiko for gjentakelse og rekruttering til kriminelle nettverk.

Ser vi på tilbakefall og gjentakelse av kriminalitet som en indikator, er det vanskelig å si noe konkret om tilstanden i Norge basert på statistikk.

Frøydis Heyerdahl er seniorrådgiver i Sekretariatet for konfliktrådene (Sfk), og mener det er vanskelig å sammenligne ulike resultat, fordi det måles på ulike måter. 

– Det kan føre til at man sammenlikner epler og pærer, sier Heyerdahl. 

Hun sier det er mye usikkerhet knyttet til tilbakefall som gjør at tallene blir usikre. 

Det er ikke bare ett parameter som gir svar på om straffen fungerer eller ikke, men heller mange som må sees i sammenheng. 

– Når man skal måle virkninger av straffereaksjoner, kan man se på ulike forhold, som for eksempel fullføring, tilbakefall, tilknytning til jobb og skole, og mer kvalitative vurderinger av endringer hos ungdommen og ungdommens egen opplevelse, sier Heyerdahl.

Også Ingrid Rindal Lundeberg, som er førsteamanuensis ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS, er enig i at det ikke er rett fram å måle virkningen av ungdomsstraff. 

De har lite eller få tall på tilbakefall blant barn under 18 år.

– Det er ikke noen tvil om at vi dessverre vet for lite om tilbakefall fra ulike former for straff, sier Lundeberg. 

Faktisk.no har vært i kontakt med Elisabeth Myhre Lie. Hun forteller at hennes hensikt med kronikken var å sette fokus på forskningen og hva den viser når det gjelder straff av barn og unge. 

Lie har heller ikke lagt skjul på at dette ikke er hennes forskningsområde, verken til NRK eller til Faktisk, men er glad for at temaet nå blir satt lys på.

Flere typer straff for ungdom

Når man skal vurdere om straff fungerer for kriminelle barn og unge, må man også vurdere hva slags straff de får. Det finnes mange forskjellige straffereaksjoner for barn og unge over den kriminelle lavalderen, som er 15 år.

De aller fleste soner ikke i fengsel, men gjennomfører straff i samfunnet. Ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er reaksjoner spesielt tilpasset ungdom.

Det er konfliktrådet som har det overordnede ansvaret, og ordningene ble introdusert i 2014:

• Ungdomsoppfølging er for de mellom 15 og 18 år som har begått lovbrudd hvor man vurderer at tverrfaglig oppfølging kan hindre ny kriminalitet. Påtalemyndigheten gir reaksjonen, og den varer fra 120 dager til ett år.
• Ungdomsstraff er en strengere reaksjon enn ungdomsoppfølging for samme aldersgruppe, som idømmes av domstolen. Ungdommen må være egnet for reaksjonen og kunne gjennomføre den i frihet med tett oppfølging. Den kan vare fra 120 dager til tre år.

Lundeberg og kollega Siv Gaarder skriver i boken Barn, unge og straffegjennomføring (2025) at bruken av samfunnsstraff siden den gang har gått betydelig ned siden ordningene kom i 2014. 

Ungdomsstraff brukes i økende grad, fordi det skal gi tettere oppfølging og er bedre tilpasset unge lovbryteres behov.

I Norge åpnes det mer for bruk av elektronisk kontroll, som fotlenke. Kriminalomsorgen skal alltid vurdere dette opp mot fengsel når det er snakk om mindreårige.

Dette vet vi om ungdomsspesifikk straff 

En nylig publisert rapport fra Oslo Economics, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, har sett på bruk og virkning av gjenopprettende prosess etter lovbrudd, blant annet hos barn og unge.

• Tilbakefall skjer like ofte med straffeformene ungdomsreaksjon og ungdomsoppfølging. I en periode på ett til tre år etter påbegynt straff, har 52-53 prosent fått en ny siktelse.

• Andelen ungdommer som fullfører straffreaksjonen har økt kraftig det siste tiåret, fra 56 prosent i 2015 til 80 prosent i 2024.

• Både Oslo Economics og Sfks analyser tyder på at de unge begår mindre alvorlige lovbrudd, enn det lovbruddet de først fikk straff for.

Selv om ungdomskriminaliteten har gått jevnt ned siden tidlig på 2000-tallet, har konfliktrådet de siste årene sett en økning i antall ungdomsreaksjoner.

I 2024 fikk de 96 ungdomsstraffesaker og 541 ungdomsoppfølgingssaker, mot henholdsvis 58 og 468 i 2023, ifølge deres årsrapport. Til og med oktober i år, har de mottatt 173 ungdomsstraffer.

Få tall på barn som fengsles

I Norge skal det mye til for at barn under 18 år fengsles. Straffeloven sier at når det kommer til barn, skal fengsel kun benyttes når det er «særlig påkrevd», altså absolutt nødvendig. Det vil si at det skal svært alvorlige lovbrudd til før barn blir fengslet i Norge.

Lundeberg ved KRUS forteller at selv om de har få tall på tilbakefall for unge under 18 år i fengsel, har de tall for unge voksne.

Bruken av fengsel har gått betydelig ned for unge under 25 år. I 2024 ble det iverksatt omtrent 550 ubetingede dommer, noe som er en nedgang på cirka 1700 siden 2008. Samtidig har bruken av straff utenfor fengsel økt, særlig grunnet bruken av elektronisk kontroll.

Blant personer mellom 18 og 20 år, som satt i fengsel i 2015–2018, hadde 78 prosent tilbakefall til kriminalitet innen fem år.

Når det kommer til personer under 18 år, har SSB tall på hvor mange som fengsles etter fengslingstype. Lundeberg påpeker at selv om det fortsatt er få mindreårige som fengsles i Norge, har det vært en betydelig økning de siste årene.

Lundeberg er medforfatter av boken Barn, unge og straffegjennomføring (2025), som også Lie viser til. I et av kapitlene undersøker forskerne Ingeborg Skjærvø og Anne Bukten hvem barn og unge som sitter i norske fengsler er. 

Forskerne skriver at resultatene «antyder at fengsling i ung alder har langsiktige negative konsekvenser, noe som understreker behovet for tidlige intervensjoner og alternative rehabiliteringsstrategier for unge lovbrytere for å redusere risikoen for gjentatt kriminalitet». 

Også Lundeberg forteller at tendensen er at de som fengsles tidlig i livet, har større sannsynlighet for å begå mer, og mer alvorlig, kriminalitet.

Masteroppgave som kildegrunnlag

I kronikken vises det til forskning fra Finland som har funnet at ungdom som er i kontakt med straffesystemet har høyere sannsynlighet for blant annet gjentakelse. 

De to forskningsrapportene som vises til er masteroppgaver, og ikke fagfellevurdert. 

I rapporten står det at funnene ikke kan generaliseres til å si noe generelt om effekten av ungdomsstraff. Selv om oppgavene er forskningsprosjekter, kan de stort sett ikke brukes til å si noe generelt om området som er forsket på.

Frp-politiker Jon Helgheim har på sin side vist til en sammendragsrapport fra en studie på det norske fengselssystemet. De viser til at fengselsstraff i Norge motvirker kriminell adferd og tilbakefall, og forskerne knytter effekten til at norske fengsler fokuserer på rehabilitering.

Men i denne rapporten er det ikke sett spesifikt på barn og unge, men alle lovbrytere over 18 år. 

Sprikende studier fra utlandet

Fra andre land finner vi flere eksempler på at forskning ikke er entydig når det kommer til hvordan straff fungerer for barn og unge. 

I Danmark ble det gjort en studie på effekten av at landet i 20 måneder, fra juli 2010 til mars 2012, senket den kriminelle lavalder fra 15 til 14 år. 

Studien fant ikke bevis for at det å senke den kriminelle lavalder reduserte sannsynligheten for at 14-åringer begikk kriminalitet, men heller en økning i løpet av den korte perioden. Den største økningen var blant 14-åringer som tidligere hadde vært involvert i kriminalitet. 

En studie fra Sverige har sett på effekten av en lovendring om soningstid. Før 1993 var kravet at innsatte måtte sone minst 50 prosent av dommen sin, mens lovendringen økte denne tiden til 67 prosent, altså minst to tredjedeler av dommen. 

Studien tok for seg innsatte i alle aldre og ingen under 18 år, men resultatet viste blant annet at det var mindre risiko for både død og tilbakefall i kriminalitet etter lengre soningsforhold, spesielt blant unge innsatte. Det er uklart hva som er den spesifikke aldersgruppen når det vises til «unge» i studien.

Også en amerikansk studie forsket på effekten av en reform som økte den øvre aldersgrensen for ungdomsstraff i Massachusetts i 2013. 17-åringer gikk fra å bli behandlet som voksne i straffesystemet, til å være en del av ungdomsstraff istedenfor. 

Funnene viste at reformen faktisk økte sannsynligheten for at 17-åringer hadde tilbakefall i rettssystemet når de ble straffet i ungdomssystemet heller enn som voksne. Rettssystemet i USA fungerer svært annerledes enn i Norge og har ikke det samme fokuset på rehabilitering som norske fengsler har.