Innsikt: Var Høyre imot stemmerett for kvinner, arbeidsmiljøloven, uføretrygd og SFO?
Foto: Svein Hammerstad, NTB Scanpix / Twitter

Et bilde med 13 påstander om Høyres politikk har blitt mye delt i sosiale medier. Ni av dem stemmer ikke.

«Legger denne her i anledning Høyres landsmøte» skrev satiriker og forfatter Dagfinn Nordbø på Facebook og delte et bilde med 13 påstander om Høyres politikk. Bildet, som ble delt nesten 1000 ganger, oppga Nordbø å ha hentet fra Sigrid Z. Heiberg på Twitter. Hun er nestleder i Miljøpartiet De Grønne i Oslo.

Lignende påstander om Høyres politikk har blitt delt i sosiale medier flere ganger de siste årene, blant annet i 2013 og i 2018. Minerva og Dagens Næringsliv er blant dem som har tilbakevist noen av påstandene.

Faktisk.no har sett nærmere på de 13 påstandene på det nyeste bildet. De fleste av sakene som er omtalt har vært behandlet i Stortinget flere ganger. Vi har tatt utgangspunkt i hvordan Høyre stemte i de ulike sakene i Stortinget basert på årstallene som er oppført på bildet.

Vår gjennomgang viser at fire av påstandene stemmer. Ni av dem stemmer ikke.

Se punkt for punkt

Her kan du klikke deg frem til de ulike punktene:

1889 mot alminnelig stemmerett for menn

Riktig: Høyre stemte mot dette

Alminnelig stemmerett for menn ble vedtatt av Stortinget i 1898, og ikke 1889. Det er riktig at Høyres representanter stemte mot innføring av allmenn stemmerett for menn, men det skjedde altså først i 1898.

Fra den første norske grunnloven ble vedtatt i 1814 hadde stadig flere grupper av menn fått stemmerett. Fram mot århundreskiftet kjempet Høyres representanter konsekvent mot alle forslag om å utvide stemmeretten for både menn og kvinner.

Venstre vant valget i 1897 og satt med det nødvendige 2/3 flertall på Stortinget for å kunne endre grunnloven. Partiet mente at lovendringen ville fjerne misnøye og uro hos arbeiderne, og fryktet at partiet ville bli splittet hvis ikke kravet ble etterkommet.

Høyre var mer opptatt av hvilke konsekvenser alminnelig stemmerett ville få for statens rolle og utvikling. Partiet fryktet at statsstyret ville miste kontrollen over de offentlige finansene. Høyre mente at partiet hadde alt å tape på en utvidelse av stemmeretten, siden den kom til å gjelde arbeiderklassen, som uansett ikke ville stemme på dem, ifølge Stemmerett.no.

1913 mot stemmerett for kvinner

Feil: Høyre stemte ikke mot dette

Stemmerett for kvinner ble enstemmig vedtatt i Stortinget i 1913.

Vedtaket (side 1599) ga stemmerett til kvinner over 25 år, som hadde vært bosatt i Norge i minst fem år og oppholdt seg her. De samme kravene gjaldt for menn. Personer som mottok «fattigunderstøttelse» fikk ikke lov til å stemme, og dette gjaldt for flere kvinner enn menn.

Fram mot 1913 hadde det vært en gradvis innføring av stemmerett for kvinner. I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett, mens noen kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalg i 1907. I 1910 vedtok Stortinget å gi kvinner stemmerett ved kommunevalg på lik linje med menn, med støtte fra Høyre.

I 1907 var stortingsflertallet enig om en skrittvis utvidelse av stemmeretten for kvinner, på samme måte som utvidelsen hadde skjedd for menn. Det var bare én stortingsrepresentant som ikke støttet dette, og han kom fra Høyre.

Ole Olsen Malm avviste stemmerett for kvinner på prinsipielt grunnlag og argumenterte med biologi. Han mente at kvinner verken hadde eller kunne danne seg oppfatninger om sosiale og politiske spørsmål. De var ikke og ønsket ikke å være frie, men ville være bundet til mannen. Denne avhengigheten utgjorde deres livslykke, ifølge Malm.

1919 mot 8-timers arbeidsdag

Feil: Høyre stemte ikke mot dette

8-timers arbeidsdag ble vedtatt enstemmig i juni 1919, og innført i 1920.

Vedtaket lovfestet at «en arbeiders almindelige arbeidstid må ikke være over 8,5 time daglig, og ikke over 48 timer i uken». 8-timersdag hadde vært et internasjonalt krav fra arbeidere i mange land i flere år, og i 1899 ble 1. mai valgt som internasjonal demonstrasjonsdag for dette kravet.

Ifølge Store norske leksikon (SNL) ble kravet om 8-timersdag akseptert for å «bremse de sterke revolusjonære strømninger etter den russiske revolusjon 1917», også i Norge.

Selv om det var enighet om å innføre 8-timersdagen, var det uenighet om hvem reguleringen skulle gjelde for. Loven ble til slutt vedtatt å gjelde industri og større håndverksbedrifter.

Bare tre år tidligere, i 1915, var situasjonen en annen. Da ble forslag om 8-timers arbeidsdag fremmet av det sosialdemokratiske mindretallet, men nedstemt av blant andre Høyre. (1, 2)

1936 mot innføring av alderstrygd

Feil: Høyre stemte ikke mot dette

Ap var det førende partiet, men store deler av loven ble enstemmig vedtatt i 1936.

Axel West Pedersen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, skriver om alderstrygdens historie i en artikkel på SNL.no:

I 1923 kom det så langt at en lov ble vedtatt, men den ble ikke satt i verk under henvisning til de økonomiske nedgangstider. Først i 1936 ble en statlig alderstrygd vedtatt, og også satt ut i livet. Da hadde allerede mange kommuner gjennomført kommunale alderstrygder.

Den politiske historien er omtalt i Anne-Lise Seips bok «Trygghetspolitikken i et hundreårsperspektiv». Hun er professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo og har tidligere vært aktiv i Sosialistisk Folkeparti. I boken skriver hun at Ap i 1918 gikk til valg på kravet om en universell, skattefinansiert folkepensjon:

I 1923 ble partiet møtt av Høyre, og sammen loset de en skattefinansiert, men inntektsprøvet alderstrygd gjennom. Loven ble aldri satt ut i livet.

I 1935 ble sosiallovkomiteen nedsatt av Ap. Ifølge Seip skulle den skape «et 'tidsmessig' trygdesystem».

Tre av åtte innstillinger førte til lover før krigen: lovene om hjelp til blinde og vanføre, loven om alderstrygd og loven om arbeidsløshetstrygd. Resten la grunnlag for senere arbeid.

Høyres politiske rolle i dette ble i 2011 beskrevet av Marius Doksheim, daværende rådgiver og nåværende fagsjef i Civita, i en artikkel hos Minerva:

Da økonomien snudde i 35–36 var Høyre igjen positive og stemte for hovedtrekkene i loven. Man hadde imidlertid særforslag på detaljer som fradragsregler, kommunenes økonomiske ansvar og fondsoppbyggingen. Høyres forslag ble i hovedsak stemt ned i 1936, men enkelte av innvendingene ble tatt hensyn til av Arbeiderpartiet ved senere revisjoner av loven.

Under behandlingen i Odelstinget i 1936 sa Johan A. Svendsen (H) at det var enstemmighet i sosialkomiteen om at alderstrygdloven skal gjennomføres.

Det vi er uenige om, er dekningsmåten, og spesielt måten hvorpå de gamle skal behandles med hensyn til friinntekt. Det er de springende punkter. Jeg skal senere under behandlingen av de enkelte paragrafer komme inn på mindre vesentlige forslag som jeg har.

Paragraf 1-3 ble vedtatt mot én stemme (Samfundspartiet). Paragraf 5-6, 8-10, 12-24, 25-31, 33-35 og 37-52 ble enstemmig vedtatt under behandlingen i Odelstinget. Høyre kom med alternative forslag underveis, som ble nedstemt. Under behandlingen i Lagtinget var det ingen bemerkninger til paragraf 1-3, 5-6, 8-10, 12-31 og 33-52. Det ble enstemmig vedtatt at lovbeslutningen skulle oversendes Kongen.

1937 mot trygd til blinde og svaksynte

Feil: Høyre stemte ikke mot dette i 1937

En midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre ble vedtatt og trådte i kraft i 1936, ikke i 1937. Høyre kom med alternative forslag underveis i behandlingen, men loven forøvrig ble enstemmig vedtatt.

Under behandlingen i Odelstinget foreslo Høyre blant annet å utvide aldersgrensen for når man kunne få blindehjelp, fra 65 til 70 år. Dette ble nedstemt. Under behandlingen i Lagtinget foreslo Høyre å lovfeste at den som hadde blitt blind etter fylte 65 år, skulle få blindehjelp til han/hun fylte 70 år, for så å gå over på alderstrygd. Også dette forslaget ble nedstemt.

Både i 1937, 1938 og 1939 ble lov om pensjon til uføre, blinde og vanføre diskutert.

Innstillingen fra Sosialdepartementet kom i mai 1937. I juni foreslo sosialkomiteen at lovforslaget ikke skulle tas opp til behandling dette året, fordi man burde vente til komiteen hadde behandlet forslag til endringer i alderstrygdeloven, der flere bestemmelser var gjeldene for begge lovene. Odelstinget vedtok å utsette behandlingen. Det samme skjedde i 1938 og 1939.

Mellom 1946 og 1958 ble det flere ganger gjort endringer i midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre. Blant annet ble satsene hevet. I 1961 trådte lov om uføretrygd i kraft. Da ble lov om hjelp til blinde og vanføre opphevet.

1946 mot opprettelse av Husbanken

Feil: Høyre stemte ikke mot dette i 1946

I boken «De tusen hjem: Den norske stats husbank 1946–96», skriver historiker Elsa Reiersen at det var bred enighet om at opprettelsen av Husbanken var viktig og nødvendig, da innstillingen ble behandlet i Odelstinget.

Innstillingen var praktisk talt enstemmig på alle punkter. Til dette bemerket Vogt (NKP) at: «innstillingen lider under enstemmigheten». Det var likevel en del representanter som hadde innvendinger mot å opprette en boligbank som både skulle ta seg av gjenreisningen og den allmenne boligbygging.

Her trekker Reiersen frem Kjell Tellander (H), som «mente det var uheldig at gjenreisningen var koblet sammen med boligbyggingen forøvrig».

Tellander stemte for loven, men uttalte håp om at de private kredittinnstitusjonene kunne ta førsteprioritetslånene med inntil 70 prosent slik bankenes og forsikringsselskapenes felleskomité for gjenreisningen hadde foreslått.

Videre omtaler historikeren behandlingen i Lagtinget, der andre Høyre-representanter var av samme mening.

Høyres tilslutning til opprettelsen av Husbanken var med andre ord betinget av de ekstraordinære forholdene etter krigen. Man ønsket helt klart ikke at den utformingen banken nå fikk skulle bli den endelige.

1947 mot opprettelse av Lånekassen for utdanning

Feil: Høyre stemte ikke mot dette

Opprettelsen av Statens lånekasse for studerende ungdom ble enstemmig vedtatt i Stortinget i 1947. Dette var altså et bredt forlik som alle partier stilte seg bak.

I mellomkrigstiden var det uenighet mellom Høyre og Ap om i hvilken grad studiefinansiering var en oppgave for fellesskapet. Høyere utdanning ble sett på som en privat investering, ifølge en hovedfagsoppgave om Lånekassens historie.

Det var Aps utdanningsminister Kåre Fostervold som i 1947 foreslo å opprette Statens lånekasse for studerende ungdom. Røseth skriver:

Loven om opprettelsen av en noe rentesubsidiert, men ellers selvfinansiert utlåns- og fondsløsning var innrettet på å sikre en bred tilslutning i Stortinget. Argumenter om et situasjonsbestemt behov for utdannet arbeidskraft, sosial imøtekommenhet, en beskjeden subsidieringsgrad, studentens ansvarlighet overfor gjelden, krav til søkerens prestasjoner og dyktighet – og ikke minst distriktsaspektet – kunne samle de øvrige partiene bak forslaget. Det gav ordningen en svært høy grad av legitimitet.

1956 mot arbeidsmiljøloven

Feil: Høyre stemte ikke mot dette

Helt siden middelalderen har det vært bestemmelser om rett til sykefravær. Da Stortinget i 1892 vedtok loven om arbeidervern ble for eksempel barnearbeid forbudt ved norske fabrikker. Siden ble arbeidernes rettigheter styrket og utvidet ved endringer eller nye lover i 1909, 1915, 1919 og 1936.

Arbeidsmiljøloven ble altså ikke innført i 1956, som plakaten kan gi inntrykk av. Men dette året ble det vedtatt ny lov om arbeidervern.

Det kom nye regler om organisert vernearbeid – det vi i dag kjenner som helse miljø og sikkerhet. Det ble også innført oppsigelsesvern for sykemeldte arbeidstakere. Flere av bestemmelsene tok sikte på å gjennomføre forpliktelser Norge hadde etter internasjonale konvensjoner. En viktig endring var at loven nå også fikk gyldighet i offentlig forvaltning.

Overordnet var det enighet om det aller meste, men i komitébehandlingen og i den senere stortingsbehandlingen tok Høyre dissens på disse punktene:

  1. Rett til arbeid ved dom: Høyre var uenige i en bestemmelse om at en bedrift skulle kunne dømmes til å ta en oppsagt arbeider tilbake. I stedet ønsket Høyre at det ikke skulle være begrensninger på hvor stor erstatning er arbeidstaker kunne få dersom vedkommende ble usaklig oppsagt.
  2. Påbudt seks ukers fødselspermisjon for kvinner: Høyre mente at seks ukers fødselspermisjon for kvinner skulle være en rett, og ikke en obligatorisk ordning.

1961 mot uføretrygden

Feil: Høyre stemte ikke mot dette

I 1961 trådte lov om uføretrygd i kraft, under Einar Gerhardsens (Ap) tredje regjering. Eldre lover ble enten opphevet eller endret, som følge av ny rett til grunnstønad, hjelpestønad og uførepensjon.

Flere partier, blant annet Høyre, kom med alternative forslag underveis i behandlingen. Loven forøvrig ble enstemmig vedtatt.

Under behandlingen i Odelstinget i 1960 foreslo Høyre endring i finansieringen. Det ble nedstemt. Også under behandlingen i Lagtinget ble det fremmet forslag om en annen fordeling av finansieringen. Ulike forslag kom fra representanter fra både KrF, Sp og V og H, og gikk stort sett ut på å fri arbeidsgivere og kommuner fra hele eller deler av finansieringen, mot at staten og/eller de med høyest inntekt skulle betale mer.

Den brede enigheten om resten av loven ble trukket frem av alle talerne. Høyres Otto Lyng uttalte:

(...) jeg også er veldig glad for at det ikke er noe mindretall og flertall når det gjelder selve verdien av trygdeordningen og verdien av det fremskritt som dette betyr i vår sosiallovgivning.

Under behandlingen i Lagtinget var ingen bemerkninger til paragraf 1–21 og 24–38 i Odelstingets vedtak. Siden ingen av forslagene fremsatt underveis ble vedtatt, ble lovvedtaket ansett som bifalt av Lagtinget og oversendt Kongen.

1981 mot opprettelse av barneombud

Riktig: Høyre stemte mot dette

Odvar Nordlis (Ap) regjering fremmet forslag om lov om barneombud 15. august 1980. Sosialkomiteen var delt i synet på opprettelsen av et barneombud, går det fram av innstillingen til Odelstinget. Flertallet fra Arbeiderpartiet gikk inn for forslaget, mens mindretallet ved Høyre, KrF og Sp gikk imot.

Under behandlingen av saken sa Gerd Kirste (H):

Uenigheten går på hensiktsmessigheten av et såkalt barneombud. Mindretallet ser et slikt ombud som i beste fall overflødig, i verste fall som et tiltak som kan bidra til å kamuflere reelle problemer

I Odelstinget foreslo Høyre, KrF og Sp å ikke opprette barneombud, men Ap hadde flertall og opprettelse av barneombud ble vedtatt. I Lagtinget foreslo de tre partiene å forkaste vedtaket fra Odelstinget, men ble nedstemt.

Siden lovforslaget fikk flertall og et barneombud skulle bli opprettet, ville ikke mindretallet gå imot bevilgningen til formålet. Høyre, KrF og Sp støttet derfor en bevilgning på drøyt én million kroner til barneombud.

1991 mot skolefritidsordningen

Feil: Høyre stemte ikke mot dette

Stortinget vedtok å gi øremerkede midler til en ny ordning for SFO over statsbudsjettet for 1991. Høyres representanter støttet opprettelsen av SFO-ordningen, men det var uenighet om hvordan den skulle finansieres og hvor stort tilskuddet fra staten skulle være.

Det var den Høyre-ledede Syse-regjeringen som la fram forslag til Statsbudsjett for 1991 høsten 1990. I forslaget sto det:

Det er stort behov for å organisere omsorgs- og aktivitetstilbud for de yngste elevene i grunnskolen. Fra januar 1991 gis det tidligere særtilskuddet til fritidshjem over rammetilskuddet til grunnskolen. Fellessekretariatet for skolefritidsordninger vil bidra til at forskjellige modeller blir utprøvd og arbeide med idé- og erfaringsformidling.

Syse-regjeringen foreslo at et tilskudd på 60 millioner kroner til SFO skulle legges inn i sektortilskuddet for grunnskolen. 3. november 1990, etter at budsjettforslaget for 1991 var lagt fram, overtok Arbeiderpartiet regjeringsmakten.

Den nye regjeringen kom med et tillegg til budsjettet. De foreslo en ny post som skulle gi tilskudd til SFO direkte, og ikke via rammetilskuddet, slik Syse-regjeringen hadde foreslått. Beløpet skulle samtidig økes til 90 millioner kroner.

Under behandlingen i Stortinget støttet Høyre, Frp, KrF og Sp forslaget fra Syse-regjeringen, både når det gjaldt beløp og rammetilskudd istedenfor direkte tilskudd. Det var likevel forslaget fra Ap-regjeringen som fikk flertall, også med Høyres stemmer, da det salderte budsjettet ble vedtatt 20. desember 1990.

1994 mot lovfestet rett til videregående utdanning

Riktig: Høyre stemte mot dette

I desember 1992 la Ap-regjeringen fram et lovforslag om å gi alle ungdommer i alderen 16–20 år lovfestet rett til videregående opplæring. I innstillingen fra kirke- og undervisningskomiteen ga flertallet sin tilslutning til å:

Gi alle ungdom i alderen 16–20 år en lovfestet rett til videregående opplæring med tilbud om opplæring frem til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller annen avsluttende videregående opplæring.

Mindretallet bestående av Høyre og Frp, gikk imot en lovfesting og varslet at de ville fremme forslag i tråd med dette. Da saken ble behandlet i Odelstinget i april 1993, mente Høyre, Frp og en uavhengig representant at det var direkte uansvarlig å lovfeste rett til videregående utdanning uten å ha hatt en inngående drøfting av det.

De foreslo blant annet at Stortinget skulle vedta å gi ungdommer tilbud om videregående opplæring istedenfor rett til videregående opplæring. Forslaget ble nedstemt, og flertallet vedtok følgende:

Fylkeskommunen plikter å gi et tilbud om videregående opplæring i samsvar med opplæringsretten etter §8. Fylkeskommunen plikter i tillegg å gi tilbud til et antall elever utover denne gruppen som har rett til videregående opplæring.

2019 mot FNs internasjonale forbud mot atomvåpen

Riktig: Høyre stemte mot dette

FNs generalforsamling vedtok i 2017 en avtale som forbyr stater «både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen». Avtalen skal tre i kraft etter at 50 stater har bundet seg til avtalen, altså ratifisert den. Per 26. februar 2019 har 22 land ratifisert avtalen, ifølge FN-sambandet. Norge er ikke blant dem.

Norge deltok heller ikke i forhandlingene om avtalen i FN. I februar 2018 fikk SV støtte i Stortinget til å pålegge regjeringen å gjennomføre en utredning som blant annet skulle analysere innholdet i traktaten og «samlet gi en vurdering av mulig norsk tilslutning til traktaten». Høyre og Frp stemte imot, men forslaget fikk likevel flertall.

I oktober 2018 la regjeringen frem utredningen for Stortinget. Regjeringen, som Høyre er en del av, konkluderte med at Norge ikke burde slutte seg til traktaten. Dette ble begrunnet med at avtalen ikke er signert av noen av landene som har atomvåpen, og at Norge ikke kan signere uten å komme i konflikt med Nato-medlemskapet.

I mars 2019 behandlet Stortinget utredningen. SV la frem mindretallsforslag om å blant annet be regjeringen om en ny utredning, samt at regjeringen skulle delta som observatør i FN-møtene om traktaten. Her var partiene delt, men forslagene ble nedstemt med 77 mot 20 stemmer. Bare 2 av 27 fra Høyre stemte for dette.

Til slutt ble det flertall i Stortinget for å følge regjeringens anbefaling om at Norge ikke skal slutte seg til avtalen.

Tilsvar

Etter at denne artikkelen ble publisert, har Sigrid Z. Heiberg, nestleder i MDG Oslo, lagt ut flere kommentarer om den på Twitter. Til Faktisk.no skriver hun:

– Eg beklager at innholdet i denne tweeten var nokså unøyaktig og unyansert. Men eg meiner denne faktasjekken er gjort på feil grunnlag. Tweeten kom som ein reaksjon på at Erna Solberg skraut av «Høyres historie» i landsmøtetalen sin, og var meint som ei forenkla påminning om viktige politiske politiske seirar i Norge som kom på plass etter at motstanden frå Høyre var nedkjempa. Unntaket er atomvåpenforbodet, som blei vedteke i FN, og ikkje i Norge. Årstalla som er oppgitt er stort sett åra vedtaket gjekk gjennom, etter at motstanden frå blant anna Høgre var nedkjempa. 

Endringer
mode_edit
5. april 2019 kl. 10.56

Tilsvar er lagt inn.

Facebook

Denne artikkelen er del av vårt samarbeid med Facebook.

Embed
Hjelp oss å spre fakta. Del denne artikkelen.