Misvisende om regeleksplosjon

Sindre Wiig Nordbys film om offentlig sløseri, «Hvor blir det av penga?», har så langt fått flere millioner visninger og er for lengst blitt en snakkis. Samtidig har flere pekt på problematiske sider ved filmens forhold til fakta.

Forfatter og Manifest-analytiker (og selv kilde i dokumentaren) Magnus Marsdal skrev i Nettavisen at filmen fremmer spinnville påstander om norsk økonomi. VG-kommentator Astrid Meland kalte filmen en «komisk svartmaling av Norge».

Her på Faktisk.no har du kunnet lese en gjennomgang av påstanden om hvorvidt Norge er på produktivitetsbunnen i Europa. 

Ett viktig premiss i Wiig Nordbys fremstilling har imidlertid blitt stående relativt ukommentert: Påstanden om en eksplosiv regelvekst i Norge.

Hvilke tall er det han bruker for å godtgjøre at det i Norge pågår en regeleksplosjon? 

Få Faktisk.no rett i innboksen. Klikk her for å melde deg på vårt ukentlige nyhetsbrev. 

Filmens konklusjon: For mange lover og regler

I sin jakt på hvor det blir av alle pengene som pøses inn i statsbudsjettet, er det i den påståtte reguleringsiveren Sindre Wiig Nordby – og filmen – finner sitt svar.

«Vi er overregulert. Vi har altfor mange forskrifter og altfor mange lover. Og på grunn av det har vi fått et byråkrati som har est helt ut av proporsjoner. Som fører til at alt blir dyrere. Og alt går treigere», sier han mot slutten.

Tidligere i filmen har han fortalt at nordmenn i 2025 må forholde seg til 16 637 lover og forskrifter. Et av eksemplene Wiig Nordby bruker på veksten, er at det i 2024 tilkom 1600 nye forskrifter.

Når stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson (Rødt) i filmen blir presentert sistnevnte tall, reagerer han med latter. 

«Ett tusen seks hundre nye forskrifter? På ett år? Hvor mange er det om dagen, fire? Ja nei, det er absurd», sier en hoderystende Kristjánsson.

Hvor kommer tallene fra?

Visualiseringen av regelveksten er i filmen gjort ved en graf tatt fra en Fredriksstad Blad-artikkel. Nederst på plakaten står det at Maskinentreprenørenes forbund (MEF) er kilde for tallene i grafen.

Forbundet har flere ganger tidligere luftet sin frustrasjon over mengden nye lover og regler.

Til filmen er både en regionsjef fra forbundet og ett medlem intervjuet om sitt syn på det de mener er et altfor omfattende og tidsstjelende regelverk.

MEF opplyser til Faktisk.no at de har fått bistand av et firma kalt Stakeholder til tallene.

Stakeholder, som ifølge nettsidene driver med «rådgivning, analyse og strategier for bærekraftige løsninger», skriver i en e-post at de har hentet tallene hos Lovdata – blant annet i oversikten over lokale forskrifter for 2024.

Der får man 1666 treff, som ikke er veldig langt unna de 1600 nye, lokale forskriftene Sindre Wiig Nordby peker på i filmen sin.

Lovdata om hva tallene forteller

Stiftelsen Lovdata, som har som hovedoppgave å tilgjengeliggjøre det meste av norsk lovgivning, har en litt annen situasjonsbeskrivelse enn den som er bærende i «Hvor blir det av penga?».

Halvor Holt Hanssen, digitaliseringsjurist i Lovdata, sier at over lengre tid har totalantallet for lover ligget ganske stabilt mellom 700 og 800.

Av viktige utviklingstrekk for forskrifter de seneste årene, trekker Holt Hanssen fram at det både for sentrale og lokale forskrifter var en sterk økning i antallet kunngjøringer under koronaperioden. Lovdata har dessuten registrert en økning i antallet lokale forskrifter nå i det siste.

I Lovdatas årsmelding står det at totalmengden kunngjøringer for 2024 – som også inkluderer regionale og midlertidige forskrifter, samt endringsforskrifter og forskrifter som oppheves etter kort tid – overgikk «rekorden fra pandemiåret 2021».

Betyr det at filmskaperne har rett i sin beskrivelse av en eksplosiv vekst? Nei, mener Halvor Holt Hansen i Lovdata. 

– For lokale forskrifter har det vært en økning i totalen også etter korona, men det er mye på grunn av ekstraordinær båndtvang og særlig opplæringsloven, sier Holt Hanssen.

Faktisk.no har kontaktet Sindre Wiig Nordby og bedt ham om kommentarer til denne artikkelen. Han har ikke besvart våre gjentatte henvendelser. 

– Må være klar over hva man ser på

Halvor Holt Hanssen sier at det ikke blir riktig å lage en presentasjon utelukkende basert på tallene man finner ved å søke på enkeltår i databasen til Lovdata.

– Her må man være helt klar over hva man ser på. Tallene viser gjeldende lokale forskrifter filtrert etter vedtaksåret. Problemet med dette er for det første at forskrifter oppheves og erstattes over tid, og dermed vil de nyere årene i gjennomsnitt ha høyere tall enn de foregående, sier Holt Hanssen.

Han utdyper: 

– Målingene vil være forskjellige avhengig av når du henter tallene. Etter hvert som årene går, vil antallet forskrifter vedtatt etter de enkelte vedtaksårene minske fordi de blir opphevet og ingen nye kommer til. Da er det ikke rart man ser en økning i nyere tid.

Ny lov utløste skred av forskrifter

I tillegg peker Holt Hanssen på at fjorårets tall som nevnt inneholder noe helt særegent: En betydelig del av den store forskjellen mellom 2023 og 2024 kan forklares med den nye opplæringsloven som trådte i kraft i fjor.

Den medførte at forskrifter i sektoren – som skolerute, permisjon, skolefritidsordning, skoleregler og skolens hovedmål – nå må kunngjøres. Resultatet var at man i fjor, over hele landet, fikk mange nye skoleforskrifter som erstatning for de gamle.

Av de 1666 lokale forskriftene som per nå er listet opp i Lovdatas 2024-oversikt, er 1098 hjemlet i den nye opplæringsloven, ifølge Halvor Holt Hanssen.

Han forklarer at kommunene, fylkeskommunene og skolene også måtte gi skoleforskrifter etter den gamle opplæringsloven, men de var unntatt kravet om kunngjøring i Norsk Lovtidend. Og siden de ikke ble kunngjort i Norsk Lovtidend, var de heller ikke tilgjengelige på Lovdata.

– Sånn er det ikke etter den nye opplæringsloven, sier Holt Hanssen.

– Det betyr at alle nye skoleforskrifter må sendes til kunngjøring. Det fantes med andre ord skoleforskrifter før 2024 også, men nå blir reglene tilgjengelige på Lovdata.

Økningen etter pandemiårene

Holt Hanssen understreker at målinger av antall lover og forskrifter avhenger av når på året man bestemmer seg for å hente ut tall.

Som et eksempel på utviklingen har Holt Hanssen her funnet fram Lovdatas totalantall for lokale forskrifter for årene etter pandemien (og der økningen fra 2024 til 2025 for en stor del skyldes skoleforskriftene):

• 2022: 9 709 (per 08.02.2022)
• 2023: 9 999 (per 13.02.2023)
• 2024: 10 220 (per 02.02.2024)
• 2025: 11 013 (per 17.01.2025)

Selv om veksten kanskje ikke er så eksplosiv som det hevdes i filmen og 2024-økningen for lokale forskrifter for en stor del var skoleforskrifter, så har Sindre Wiig Nordby rett i at det norske regelverket vokser hvert eneste år.

I en årrekke har dette utløst bekymringsmeldinger fra politikere og samfunnsdebattanter. For eksempel var utviklingen med flere lover og større regelvolum et av hovedpunktene da Makt- og demokratiutredningen under professor Øyvind Østeruds ledelse var ferdigstilt i 2003.

Hvorfor får vi flere regler? 

Stig S. Gezelius, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, er blant akademikerne som i dag er opptatt av problemstillingen. Blant sine kompetansefelt har sosiologen regeletterlevelse i næringslivet.

Han sier at utviklingen mot flere regler er drevet fram av voksende økonomier og teknologisk utvikling. Reguleringer vokser typisk fram gjennom samfunnsmessige krav i kjølvannet av uønskede hendelser, ifølge Gezelius.

– Likeledes er regulering i liten grad noen nasjonal boble av beslutningstakning, den er svært ofte drevet fram og styrt gjennom internasjonalt avtaleverk, sier han til Faktisk.no.

Med tanke på innholdet i filmen til Wiig Nordby, som Gezelius har sett, er sosiologen enig i at den samlede regelmengden skaper en del utfordringer både for forvaltningen og for dem som reguleres.

– Men å legge ansvaret for utviklingen på de personene som sitter i forvaltningen og i politikken, mener jeg blir feil. Utviklingen har dypere samfunnsmessige årsaker. 

Handler om vår tillit til myndighetene

Nettstedet Dagens Perspektiv har tidligere intervjuet Gezelius om disse spørsmålene. Artikkelens overskrift var «Nærmer seg et metningspunkt for antall lover og forskrifter» (bak betalingsmur).

I dag er han usikker på hvor grensen går.

– Det er tross alt paragrafenes innhold, ikke antallet, som avgjør deres konsekvenser. Men ja, vi begynner å se at mengden i seg selv har samfunnsmessige ulemper, sier han.

I sin forskning har Gezelius sett nærmere på blant annet dyrevelferdsforvaltningen og bøndenes forhold til denne.

I boka «Forvaltning av dyrevelferd i Norge: Hvordan få lovverk til å virke?», som Gezelius var medredaktør for, kan man lese mer om spørreundersøkelser som ble gjennomført blant norske husdyrholdere.

– Svarene der og arbeidet med prosjektet viste at det utvilsomt har blitt mer krevende for mange å etterleve alt regelverk. Mange oppgir å ha problemer med å holde oversikt.

Gezelius har tidligere pekt på potensialet for flere lovbrudd og avvik som følge av vekst i lover og forskrifter.

– Risikoen for å komme i straffeansvar har økt, og jeg mener vi står overfor konkrete utfordringer angående rettssikkerhet og dermed befolkningens langsiktige tillit til myndighetene.