Faktisk.

Slik er Putins pro­pa­gandakrig

Etter over 20 år ved makten har Russlands president, Vladimir Putin, finpusset sin propaganda. Nå bruker han den i krigen mot Ukraina.

hovedbilde
Russlands president, Vladimir Putin, under en av sine taler i forkant av invasjonen av Ukraina. Foto: Russian Presidential Press Service.

Da russiske styrker 24. februar tok seg inn i Ukraina, markerte det starten på den største militære konflikten i Europa i dette århundret. Men invasjonen var ikke starten på krigen. Allerede i flere tiår har det pågått en krig med helt andre våpen enn bomber og granater.

Nemlig en informasjonskrig eller en propagandakrig. En kamp der partene vil overbevise deg om at deres verdensbilde er det riktige. Der informasjon blir brukt som våpen for å få andre til å utføre handlinger som ikke nødvendigvis gagner dem selv.

– Med mindre lederen er en skikkelig despot, er vedkommende avhengig av en viss oppslutning i befolkningen.

Det sier Karsten Friis, seniorforsker og leder for forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Ifølge ham bruker Russland informasjon både overfor sin egen befolkning, men også internasjonalt, til å rettferdiggjøre det Putin nå gjør.

Karsten Friis legger til grunn at Putin er avhengig av støtte fra egen befolkning og den indre maktkretsen. Foto: NUPI.

Selv om Putin er den åpenbart sterke mannen i Russland, trenger han støtte i sin innerste krets for å gjennomføre sin visjon, ifølge Friis. Med sterke sanksjoner fra Vesten mot nettopp denne kretsen, spesielt oligarkene, blir det desto viktigere å få legitimert krigen.

– I tillegg er det også viktig å få den legitimert internasjonalt. Ikke nødvendigvis overfor Vesten, men overfor land som for eksempel Kina, sier Friis.

Må ha med seg befolkningen

Seniorforsker Julie Wilhelmsen ved NUPI er en av Norges fremste forskere på russisk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Hun er enig med Friis:

– Alle politiske ledere må legitimere sin maktutøvelse overfor befolkningen. Og Putin har vært, og er, en populær leder i den russiske befolkningen.

Wilhelmsen peker på at det har blitt bedre økonomiske vilkår for befolkningen. I hvert fall frem til omkring 2015, og en større grad av nasjonal stolthet nå sammenlignet med 90-tallet.

– Det som gir Putin en utfordring med å «selge inn» krigen mot Ukraina, er at unge russiske menn nå skal invadere ukrainsk jord og drepe unge ukrainske menn for angivelig å «av-nazifisere» Ukraina. Det er ikke en fortelling som gir gjenklang hos den russiske befolkningen, forteller hun. 

Oppdiktede hendelser og karakteristikker

Under opptakten til invasjonen har Putin vist til en rekke forhold som han mener legitimerer invasjonen. Dette er i stor grad desinformasjon og propaganda, som ikke har rot i virkeligheten.

Han har beskyldt styresmaktene i Ukraina for å være et ny-nazistisk regime som må de-nazifiseres. I Donbas, regionen der Luhansk og Donetsk ligger, hevder Putin at det er et pågående folkemord på innbyggere med russisk etnisitet.

Folkemordet gjennomføres av de ukrainske myndighetene, ifølge presidenten. Han har også beskyldt Ukraina for å jobbe mot å skaffe seg atomvåpen.

NUPI-forsker Julie Wilhelmsen mener Putin bruker negative karakteristikker og dehumanisering av de ukrainske styresmaktene for å høste støtte i egen befolkning. Foto: Heiko Junge / NTB.

– Siden 2014 har Putin bygget opp en retorikk om at styresmaktene i Kiyv egentlig er nazister og fascister. Kreml bruker Russlands store, mest sentrale nasjonale traume, nemlig kampen mot nazistene under krigen, som en merkelapp for alt det er verdt, forteller Wilhelmsen.

Hun legger til at Putin forsøker å fremstille styret i Ukraina som en forlengelse av nazismen, og dermed en legitim trussel mot den russiske sikkerheten.

Iscenesatt spill

Ifølge Karsten Friis er desinformasjonskrigen til Putin nøye planlagt og regissert:

– Dette er et spill på flere nivåer, og alt er iscenesatt. Fra da parlamentet vedtok anerkjennelse av de to regionene, til Putins møte med støttespillerne da lederen for etterretningstjenesten ble satt på plass.

Friis viser til at Putin også brukte trefninger ved grenselinjen som påskudd for å beskylde Ukraina for brudd på våpenhvilen. I tillegg har det forekommet såkalte «falske flagg»-operasjoner. Dette er iscenesatte angrep som brukes for å legge skylden på motparten og slik få en grunn til å angripe tilbake.

Et kjent eksempel er hvordan Sovjet brukte artilleri mot den sovjetiske landsbyen Mainila i 1939. De beskyldte Finland for å stå bak, og brukte det som påskudd for å starte vinterkrigen fire dager senere.

– «Falske flagg»-operasjonene i opprørsområdene var ganske klossete gjennomført. Bruddene på våpenhvilen kom nesten utelukkende fra deres side, jevnt fordelt over hele grenselinjen, sier Friis.

– Det ble avslørt at videoer ble tatt opp lenge før hendelsene de viste til hadde skjedd, en bilbombe var tydeligvis arrangert ettersom de hadde tatt bilskiltet fra en annen bil, og den såkalte evakueringen av sivile var mest for tv-kameraene.

Planlagt lenge

Kort forklart rettferdiggjør altså Putin krigen på følgende måte, overfor sin egen befolkning og det internasjonale samfunnet:

Luhansk og Donetsk er selvstendige stater som har en forsvarspakt med Russland. Der pågår det et folkemord gjennomført av Ukraina mot russere. Ukraina er en nynazistisk stat og en forlengelse av Vesten. Derfor må Russland sende inn fredsbevarende styrker for å beskytte de to selvstendige statene og innbyggerne der, ifølge Putin.

Men selv om Luhansk og Donetsk nettopp har blitt anerkjent av Russland, har den militære planen ligget der siden i fjor, ifølge Friis.

– Putin visste veldig godt at han kom med krav Vesten ikke kunne innfri. Han ville heller ikke forhandle om noe annet, til tross for at Vesten kom med flere forslag, sier han.

– Ingenting av dette var Putin interessert i, han var kun interessert i Ukraina. Så planen lå til grunn hele veien, selv om han selvfølgelig kunne avbrutt den om han hadde ønsket det.

Lang tradisjon for desinformasjon

Denne måten å bruke en forvridd versjon av sannheten på, er ikke ny for Vladimir Putin under en konflikt, ifølge Julie Wilhelmsen.

Den er, med visse variasjoner, gjenkjennelig fra konflikten i Tsjetsjenia i 1999, Georgia 2008, Krim i 2013 og Donbass 2014.

– En helt åpenbar likhet var talene til Putin i forkant av angrepet, i form av de dehumaniserende merkelappene. I 1999 argumenterte Putin for at Tsjetsjenia var sentrum for internasjonal terrorisme. I 2008 var Georgia USA sin forlengede arm, sier Wilhelmsen.

Videre forteller hun at Putin bruker regimeendringspolitikken han mener Vesten driver med, som en legitimering av sine egne handlinger.

– Studerer man retorikken rundt Georgia-konflikten, drar han opp den samme listen med klagemål over amerikansk intervensjonspolitikk, for eksempel under Irak-krigen i 2003, sier Wilhelmsen.

– Det er USA som skal ha innført praksisen med å anerkjenne utbryterrepublikker og regimeendringer, og det dras gjerne paralleller til Kosovo-krigen i 1999.

Folkeretten og «Responsibility to protect»

Putin mener invasjonen er mulig innenfor folkeretten. Som grunnlag bruker han et prinsipp som kalles «Responsibility to protect» (R2P), eller plikten til å beskytte. Et lands suverenitet kan krenkes innenfor folkeretten hvis staten utgjør en fare overfor sine egne innbyggere.

– Dette var det nye folkerettslige prinsippet som ble snakket frem fra vestlig side i forbindelse med krigen mot Serbia og støtten til Kosovo. Den samme typen rettslige grunnlag om at man har en plikt til å forsvare/R2P, ble også brukt under intervensjonen mot Libya, forklarer Wilhelmsen.

Hun mener derfor at Putin bruker Vestens egne handlinger som et argument for det han nå gjennomfører i Ukraina. Derfor blir det sentralt å overbevise gjennom propaganda at det foregår folkemord i Donbas, og at Ukraina utgjør en trussel.

Fargerevolusjoner

Karsten Friis peker i tillegg på et annet sentralt moment som ligger til grunn for Putins retorikk og informasjonskrig: Det den russiske presidenten mener er en allerede veletablert informasjonskrig fra Vesten mot Russland.

– I konteksten av Putins autoritære regime, er han livredd folk og folkelige opprør innenfor sine egne grenser, forteller Friis.

Putin er derfor redd for en demokratisk utvikling i nabolandene gjennom det som kalles «fargerevolusjoner». Begrepet brukes om demonstrasjoner fra store deler av befolkningen som ønsker at landet deres skal gå i en mer demokratisk retning.

Oransjerevolusjonen på starten av 2000-tallet er et eksempel fra Ukraina. Det samme er Roserevolusjonen i Georgia i 2003.

Demonstrasjonene der ukrainere tok til gatene for en mer EU-orientert politikk i 2013/2014, Euromaidan, blir også omtalt som en fargerevolusjon. Disse demonstrasjonene førte senere til Maidan-revolusjonen.

I 2013 og 2014 tok ukrainere til gatene for en mer EU-orientert politikk. Her fra Euromaidan i Kyiv, 1. desember 2013. Foto: Nwssa Gnatoush / Wikicommons.

– Dette er genuine, folkelige opprør, som i mange tilfeller har støtte fra Vesten gjennom NGOer og demokratiske institusjoner. Men Putin mener på sin side at det er vestlige provokatører som står bak, og at det er styrt av CIA og vestlig etterretning, forteller Friis.

Det kjenner man igjen i for eksempel Putins forsøk på å overbevise om at Vesten bruker Ukraina som et verktøy for å håndtere Russland.

Frykter smitteeffekt

Hvis stater som har gjennomgått en fargerevolusjon bedrer vilkårene for sine innbyggere, vil det kunne smitte over på Russland, ifølge Friis. En vellykket og veldriftet ukrainsk stat blir i så måte et «smittemareritt» for den russiske presidenten.

Også Wilhelmsen tror dette er sentralt for Putin når han nå har invadert Ukraina:

– Når man har mye makt over lang tid, kan man bli mistroisk og paranoid for en hvilken som helst opposisjon. At Russland frykter en fargerevolusjon i store russiske byer, er helt klart, sier hun.

– Da Putin sto overfor de første demonstrasjonene i 2011, ble han spurt hvem som sto bak. Hillary Clinton svarte han da. Frykten for en smitteeffekt over til Russland var nok også sentral da han kort tid etter Euromaidan annekterte Krim-halvøya i 2014.

Denne formen for svartmaling av Vesten ser vi også nå. I talen der Putin erklærte Luhansk og Donetsk for å være selvstendige stater, beskyldte han altså Ukraina for å være en amerikansk koloni og en marionettstat.

Vestens informasjonskrig

Desinformasjon og manipulering av sannheten er altså ikke noe nytt fra Russland sin side. Det som derimot er nytt, er hvordan Vesten har svart Putin i opptakten til denne krigen.

Vesten, med USA og Storbritannia i spissen, har løpende offentliggjort etterretning om russiske styrker, mål og planer.

– Vesten har svart Putin med jevnlige, offentlige oppdateringer på russisk oppbygning. Det har vært avsløringer om mulige kupplaner og «falske flagg»-operasjoner, forteller Friis.

Her er det viktig å være kildekritisk, ifølge forskeren. USA brukte falsk etterretning til å legitimere sin krig mot Irak i 2003. Dette sitter fortsatt friskt i minne hos mange.

– Dette er ikke objektive sannheter. Når Vesten viser til en dato for eksempel, er ikke det nødvendigvis håndfast fakta, advarer Friis.

– Det kan være basert på en analyse av forskjellig råmateriale. Men det er likevel svært interessant om dette har bidratt til å frata Putin handlingsrom i opptakten til krigen.

I situasjoner som dette havner man ofte på defensiven, man blir reaktiv fremfor proaktiv. Gjennom å offentliggjøre etterretning, mener Friis Vesten har gjort seg mer proaktiv og selv havnet på offensiven.

Kan slå tilbake

– Det viser seg også at veldig mye av det amerikanerne har kommet med, har stemt, sier han.

– Er dette noe Vesten har lært etter håndteringen av konflikten i Ukraina i 2014?

– Det er nok helt riktig. De hadde sett opptakten da også, men valgte å ikke offentliggjøre det, svarer Friis.

– Det skapte forvirring til fordel for russerne, som dermed fikk et momentum. Flere tror for eksempel fortsatt at folkeavstemningen på Krim ble avholdt før russerne rykket inn. Dette stemmer ikke, og viser hvordan forvirring fortsatt sitter igjen.

Men en offentliggjøring av etterretning på denne måten, kommer likevel ikke uten en pris.

– Tradisjonelt har man ikke gått ut med etterretning før, og det har å gjøre med at man dermed viser hvilken kapasitet man har. Man har tappet seg inn i kommandolinjen og fått tilgang til planen, forklarer Friis.

– Offentliggjør man det, avslører man at man har tilgang. Dermed kan i teorien Russland fikse dette, eller eventuelt bruke det til å lekke falsk informasjon som etterretning.

Vipps oss

Ønsker du mer fakta i hverdagen?

Tips oss

Vet du om noe vi bør faktasjekke?