Faktisk.

Nei, sola styrer ikke klima­end­ringene

hovedbilde
Sola og jorda sett fra den internasjonale romstasjonen juni 2022. Foto: ISS/NASA

Påstand

Det er solas aktivitet i kombinasjon med jordas bane og bevegelser som styrer klimaendringene. Ikke menneskelige utslipp.

Derimot.no, Document.no, Fakta360.no. Sammenstilt påstand

Konklusjon

Nei, dette er feil. Sola har de siste årene holdt lavere aktivitet enn vanlig og kan ikke stå bak klimaendringene. Det kan heller ikke ha med jordas bane å gjøre, til det går klimaendringene for fort.

Noe av det aller første astronomene ser etter når de søker liv på andre planeter, er avstanden den har til stjernen sin. Ut fra dagens teorier må en planet inneholde flytende vann for å opprettholde liv.

Er den for langt unna stjernen sin, blir det for kaldt og vannet fryser. Er den for nær, blir det for varmt og vannet fordamper. Surrer den rundt i akkurat passe avstand er den i det som blir omtalt som Goldilocks-sonen. Eller den beboelige sonen.

Ikke overraskende er jorda plassert perfekt i den beboelige sonen. Slik Gullhår, altså Goldilocks, gikk for de mellomste størrelsene da hun spiste bjørnenes grøt i eventyret, har også kula vår funnet den gyldne middelvei mellom to ekstremer. Ikke for varmt, ikke for kaldt.

Ikke bare gjør avstanden til sola at vi har flytende vann. Den er grunnleggende for alt av klima, og i forlengelse av dette også alle næringskjeder. Solstrålene treffer jorda, det som ikke blir reflektert tilbake omdannes til varme og vips har vi en bebodd planet med økosystemer og et rikt planteliv.

Konseptillustrasjon av planeten Kepler-186f. Som jorda befinner også den seg i den beboelige sonen, rundt stjernen Kepler-186 580 lysår unna oss. Illustrasjon: NASA Ames/SETI Institute/JPL-Caltech

Men hvis det er sola som ligger til grunn for alt av klima og liv, hvordan henger det da på greip at det er vi mennesker som endrer klimaet?

Ifølge flere alternative nyhetsnettsteder gjør det ikke det.

– Ingen menneskelig påvirkning

Knapt noen av klimaendringene er menneskeskapt, slår Document.no fast og forklarer at det er sola som er herre over klimaet. I en annen artikkel går nettstedet enda lenger og avfeier at det har vært noen klimaendringer de siste 40 årene.

«Siden jordas klima er laget av sola, er det naturligvis sola som styrer klimaet – ikke bittesmå små endringer i CO₂-innholdet i atmosfæren», skriver forfatter Kent Andersen.

Konklusjonen er også å finne andre steder. Derimot.no skriver det samme, at i hovedsak er det sola styrer klimaet. «Vi har ingen klimakrise», skriver Fakta360.no og retter seg mot ungdommen. Ifølge Einar R. Bordewich er det kun sola som kan forklare temperaturøkningen i havet. Ergo, ingen menneskeskapt klimakrise.

Einar R. Bordewich i Fakta360 kan berolige de som er bekymret for økte temperaturer. Skal vi tro mannen bak Fakta360 finnes det nemlig ingen klimakrise. Faksimile: Fakta360.no

Av 46 saker i datagrunnlaget Faktisk.no har filtrert ut, er det elleve saker, eller 24 prosent, som legger til grunn at det er sola som styrer og forklarer de globale temperaturøkningene.

Les hvordan vi har samlet datasettet her.

Så hvem er det som har rett her? Er det, som vi blir fortalt av klimaforskerne, vi mennesker som har skylden? Eller er det de alternative mediene som har rett, når de sier at det er sola som styrer?

Foretrekker du et godt faktagrunnlag i debatter og samtaler? Trykk her for å følge oss på Facebook for våre siste faktasjekker og artikler.

Store historiske svingninger

Hovedpåstanden går som følger: Det er i hovedsak to faktorer som styrer jordas klima, og ingen av dem er menneskeskapte. Den første er hvor høy aktivitet det er fra sola, og dermed hvor mye energi som når oss. Den andre er hvilken bane planeten vår har, altså hvor langt unna sola vi er.

Jo nærmere sola vi er, og jo høyere aktivitet sola har, jo varmere blir klimaet. Jo lenger unna sola vi er, og jo lavere aktivitet den har, jo kaldere blir klima.

Og historisk sett er påstanden faktisk ganske korrekt.

I løpet av jordas levetid har det vært store svingninger i den globale temperaturen. Planeten vår har opplevd kalde perioder, istider, og varme perioder, mellomistider.

Istider har vært helt sentrale i å forme det norske landskapet. Fjordene våre er formet av isbreer som eroderer dype daler inn i landskapet. Her Sognefjorden som ifølge en studie fra 2022 kan ha blitt formet for 350 000 år siden. Foto: Maciek M.

For 90 millioner år siden, har forskere konkludert, var det for eksempel en regnskog ikke så langt fra Sørpolen. I den andre enden av skalaen, under den krygoene perioden, frøs hele jorda til is.

Også innenfor en tidsregning mer relevant for menneskeheten har det vært store svingninger i den globale temperaturen. De siste 800 000 årene, altså rett før vår egen evolusjonære linje startet, har temperaturen gått i overordnede sykluser på omtrent 100 000 år, der de globale snittemperaturene har variert med i underkant av ti grader.

Ved å drille seg langt inn i isen og analysere luftlommer kan vitenskapen rekonstruere historiske temperaturer og atmosfærisk innhold. Video: The Australian Antarctic Program (AAP)

Disse syklusene sammenfaller med endringer i jordas løp rundt sola. De gangene det er istid, går jorda i en større bane rundt sola enn de gangene det er varme perioder. Endringene i banen repeteres med omtrent 100 000 års mellomrom og er en del av det som blir kalt Milankovitch-syklusene.

Også sola har perioder med høy og lav aktivitet, dog over et langt kortere tidsspenn. I snitt hvert ellevte år bytter sola magnetiske poler plass. Dette fører til endringer i intensitet fra sola på omtrent 0,08 prosent, som igjen påvirker klimaet her på jorda.

I tillegg til dette kan perioder lengre enn 11-års sykluser ha betydning. Fra midten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet var solas aktivitet spesielt lav. Perioden «Maunder minimum», oppkalt etter astronomen Edward Maunder, sammenfaller med en nedkjøling, spesielt på den nordlige halvkule.

Vitenskapen er dog ikke helt enig med seg selv om denne nedkjølingen utelukkende skyldes vulkanutslipp, lav aktivitet fra sola eller disse i kombinasjon med andre faktorer.

Dalton minimum er et annet eksempel på en slik periode med svake solsykluser.

400 år med solsykluser. Perioden Maunder Minimum holdt lav temperatur, som kan ha vært utløsende årsak. Grafikk: Encyclopædia Britannica, Inc.

Varmespiral

Det er uansett etter all sannsynlighet en tydelig sammenheng mellom astronomiske faktorer og hvilket klima vi har her på jorda. Men, det er også en faktor til vi er nødt til å ta med i beregningen. Noe er nødt til å fange varmen og holde den på jorda. Hvis ikke hadde vi hatt samme klima som månen: ikke-eksisterende og fullstendig utsatt for romværet.

Til å fange denne varmen i atmosfæren har vi klimagasser, som for eksempel CO₂. Sammenligner vi mengden CO₂ i atmosfæren med temperaturen de siste 800 000 årene, ser vi at kurvene følger hverandre nesten likt.

Historiske rekonstruksjoner viser globale temperatursvingninger i en syklus på omtrent 100 000 år. Mengden CO₂ i atmosfæren følger også temperaturene tett. Målinger hentet fra iskjerner i Antarktis. Grafikk: University of Bern

Økt mengde klimagass bidrar til å drive temperaturene oppover, som igjen fører til økt mengde klimagasser, som igjen bidrar til økte temperaturer. Denne spiralen blir forsterket av at isen på polene smelter, som gjør at jorda reflekterer mindre solenergi. Disse mekanismene er helt sentrale i forståelsen av hvorfor klimaet går i sykluser mellom istider og mellomistider.

For å sette i gang denne selvforsterkende spiralen har det altså historisk vært astronomiske faktorer som i hovedsak antas å være katalysator. Så hvorfor kan det ikke være det også denne gangen?

Jordas bane

Skal det være jordas bevegelse i forhold til sola som står bak nå, må noe helt vanvittig, enestående og eksepsjonelt ha gått menneskeheten og samtlige astronomer hus forbi.

Jorda beveger seg nemlig over tre nivåer som samlet kalles Milankovitch-syklusene. Disse tre nivåene spenner over forskjellige tidsperioder:

Jorda beveger seg i forhold til sola over tre nivåer og sykluser som sammen kalles Milankovitch-syklusene. Grafikk: climate.nasa.gov

Det som kjennetegner alle tre syklusene er altså at de tar vanvittig lang tid. Det har omtrent ikke skjedd noe som helst siden for eksempel Leiv Eiriksson kan ha oppdaget at Amerika allerede var oppdaget, Julius Cæsar, ifølge William Shakespeare, snudde seg og sa «et tu, Brute?» eller vi snakket det indoeuropeiske språket i sin reneste form.

Siden den moderne menneskerasen erstattet neandertalerne i Europa, har ikke jordas bane engang klart å fullføre en halv syklus. Her er det med andre ord snakk om faktorer som går så vanvittig sakte at de rett og slett ikke kan forklare de temperaturøkningene vi ser nå.

Under forrige overgang fra istid til varmeperiode tok det mer enn 9 000 år før det var blitt omtrent fire grader varmere. De siste 170 årene har overflatetemperaturen i snitt steget med 0,09°C per tiår. Altså går det nå over 20 ganger raskere.

I 2021 publiserte Nature en vitenskapelig artikkel som viste temperaturer tilbake til forrige istid. Temperaturøkningene går veldig, veldig mye raskere nå enn tidligere. Merk endringer i x-aksen som gjør at kurven ikke er sammenlignbar gjennom hele tidsserien.

Solas aktivitet

Hva så med solaktiviteten? Her er syklusene tross alt langt kortere og endringene skjer raskere, vel innenfor den samme tidsskalaen som den globale oppvarmingen. Hvorfor kan det ikke være sola som står bak?

Den totale mengden solenergi som treffer jorda, i så måte også solaktiviteten, måles i «Total Solar Irradiance», eller bare TSI. Siden 1978 er dette blitt målt av satellitter med forholdsvis sikker grad av nøyaktighet.

For å beregne aktiviteten lenger tilbake brukes blant annet solflekker. Dette er synlige områder på sola med intens magnetisme som oppstår når sola er aktiv. Jo flere solflekker, jo mer solenergi.

Solflekker oppstår i forbindelse med at sola bytter sine magnetiske poler, i en syklus på omtrent elleve år. Til venstre er en periode med lite solflekker. Til høyre er en periode med mye solflekker. Foto: NASA/SDO

Motsatt var det svært få solflekker under tidligere nevnte «Maunder minimum». Vitenskapen kan derfor med stor grad av sikkerhet anslå at det var en periode med lav solaktivitet, noe som senere er blitt bekreftet ved å analysere karbon-14 i treringer.

Svakere solstyrke

Solflekker er blitt observert i over 400 år, og ikke overraskende var Galileo Galilei muligens først ut. Men det var ikke før senere de ble kategorisert som sykluser. Den første, syklus 1, varte fra 1755 til 1766 og vi er nå inne i solsyklus 25.

Det er bare det at syklusene nå ikke er spesielt sterke. Faktisk var den forrige syklusen betydelig mindre aktiv enn vanlig for 1900-tallet. Og da vi i desember 2019 gikk inn i solsyklus 25 var det forventet at også denne skulle holde lav aktivitet.

En oversikt over alle 24 solsykluser som er registrert, målt etter antall solflekker. Vi er nå inne i syklus 25, som har lavere aktivitet enn normalen de siste 100 årene. Trykk for å forstørre bildet. Grafikk: National Oceanic and Atmospheric Administration

Nå viser ferske modeller at syklus 25 sannsynligvis topper seg mellom starten av 2024 og 2025, og blir sterkere enn den forrige. Men, aktiviteten vil likevel sannsynligvis være lavere enn vanlig for de siste hundre årene med sykluser.

I samme periode har temperaturene fortsatt sin nå vante ferd oppover gradestokken. 7. april kunne The Guardian vise til tall fra NOAA, og rapportere om hetebølger i havet som slår alle rekorder. Samme avis skriver også om en rekordvarm april i Asia.

Dette er stikk i strid med premissene til Derimot.no som slår fast at sola er den viktigste faktoren for havtemperaturen, og Document.no, som skriver at «det naturligvis er sola som styrer klimaet.»

Solaktivitet sammenlignet med globale temperaturer. Kurvene følger hverandre fram til ca. '60-'80-tallet, før de går hver sin retning. Grafikk: climate.nasa.gov

Den danske meteorologen Peter Stauning pekte sågar i 2013 på at lav solaktivitet kan ha bidratt til å holde den globale oppvarmingen på et lavere nivå.

Men er dette understøttet av vitenskapelig forskning? Og i så fall, i hvilken grad påvirker egentlig solas aktivitetsnivå de globale temperaturøkningene vi ser nå?

Ingen naturlige modeller forklarer temperaturøkningen

I 2005 gjennomgikk en gruppe forskere fra ett av Storbritannias ledende sentre for forskning på klimaendringer, Hadley Centre, en rekke modeller for å se på nettopp det.

Det overordnede målet var å se på hvor effektive modellene hadde vært til å beregne den globale temperaturøkningen. Sekundært om det fantes modeller uten menneskelige faktorer som kunne forklare utviklingen. Solenergi ble, som en av flere faktorer, inkludert.

Resultatet ble sitert i klimapanelets 2007-rapport. Både modellene med og uten menneskelige faktorer følger den faktiske temperaturen ganske godt fram til slutten av 1970-tallet. Men fra 1980 bommer modellene uten menneskelige faktorer fullstendig.

Med kun naturlige faktorer til grunn skulle temperaturen ha stabilisert seg i en svak nedadgående trend. I stedet har den altså skutt i været, som gjenspeiles godt i modeller med alle faktorer.

Resultatet fra ovennevnte forskningsartikkel, slik det ble presentert i IPCC Working Group 1 sin klimarapport fra 2007. Modellene som inkluderer menneskeskapte faktorer (topp) følger temperaturene. Modellene som utelukkende ser på naturlige faktorer (bunn) klarer ikke følge temperaturene. De grå, vertikale strekene representerer sentrale vulkanutslipp som har en nedkjølende effekt på klimaet. Trykk på grafikken for forstørrelse. Grafikk: IPCC

Marginale svingninger i forhold til totalen

Solas påvirkning er heller ikke så sterk at den kan ligge til grunn for såpass store temperaturøkninger som vi har sett på jordoverflaten.

I atmosfærens øverste lag har svingningene i solas aktivitet en enorm effekt. Så stor at satellitter må endre bane avhengig av solsyklusens intensitet. Men i troposfæren, der vi lever og de globale temperaturøkningene foregår, har ikke solaktiviteten på langt nær like stor effekt.

Atmosfærens lag, illustrert av NASA. Svingninger i solas aktivitet har stor betydning for temperaturen i det øverste laget, men får mindre betydning for oss i troposfæren. Grafikk: NASA

Den totale solenergien jorda mottar måles i watt per kvadratmeter (annotert som W/m2 eller Wm-2) og har blitt målt med forskjellige satellitter siden 1978. I de nyeste målingene som begynte på starten av 2000-tallet, Total Irradiance Monitor (TIM), varierer mengden mellom 1361,5 W/m2 og 1360,5 W/m2 i de forskjellige syklusene.

Tidligere satellittmålinger har vist svingninger med samme proporsjoner, men noe høyere i totalmengden. Rundt 1370 W/m2.

Målinger av den totale solenergien gjort med satellitter. Grafikk hentet fra rapporten «Solar influences on Climate» utgitt av Imperial College London. Faksimile: Imperial College London

Når vi snakker om sterke eller svake solsykluser, en aktiv eller inaktiv sol eller når det snakkes om at sola er ansvarlig for alle klimaendringer, snakkes det altså om variasjoner i den totale energien vi mottar innenfor dette området. Svingninger på omtrent 0,1 prosent.

Men disse marginene har likevel betydning, avhengig av hvilket lag av atmosfæren vi snakker om. Øverst, i termosfæren, svinger temperaturen mange hundre grader mellom høyest og lavest solaktivitet. På vei ned til oss blir mye av energien absorbert, spredd og reflektert tilbake til verdensrommet i mesosfæren og stratosfæren. Effekten her på jordoverflaten er derfor langt lavere.

En studie publisert i «Journal of climate» april 2021 viser til at det fortsatt ikke er konkludert med noen fasit på nøyaktig hvor mange grader opp eller ned den globale overflatetemperaturen går avhengig av solaktiviteten.

Men studien konkluderer likevel med at det er 95 prosent sikkert at fasit ligger et sted mellom 0,03℃ og 0,09℃. Milevis unna de globale temperaturøkningene.

Det kan derfor umulig være sola alene, eller jordas bevegelser, som styrer de klimaendringene vi ser nå.

For å sikre at tunge vitenskapsartikler ikke er misforstått har denne faktasjekken blitt gjennomlest av forskere ved Bjerknessenteret, rett før publisering. Senteret har ikke hatt noen redaksjonell innvirkning på faktasjekken eller på noen som helst måte deltatt i utformingen av disse.

– Faktisk.no er en marionett og mikrofonstativ

Faktisk.no har sendt Document.no, Derimot.no og Fakta360.no forespørsel om kommentar til konklusjonen i denne faktasjekken. Vi har kun fått svar av Fakta360.no.

Einar Bordewich, redaktør i Fakta360.no, stiller seg ikke bak konklusjonen i denne faktasjekken, men mener den lener seg på IPCC «sine modeller som er bevist å gi feil prediksjoner».

Han skriver at modellene som legges til grunn i denne faktasjekken ikke er troverdige og basert på feil målinger. Videre peker han på at «der eksisterer et univers av forskning, usikkerheter og ukjente variabler som påvirker vårt klima, som jeg tror hverken Faktisk.no eller andre klimaforskere kjenner til».

Bordewich legger også til grunn at Faktisk.no ifølge ham er et propagandaapparat.

– Klimahysteriet er politikk hvor Faktisk.no kun er en marionett og mikrofonstativ for en politisk vedtatt og deretter datamodellert klimakrise. Faktisk.no er en part i det klimahysteriske kompleks, lønnet av mediehus som med sine tette forbindelser innen bla. partisystemet er kontrollert og sponset av staten.

Dagens løgner fra klimaindustrien, skriver han også, er så omfattende og grove at man må tilbake til Joseph Goebbels sin tid for å finne lignende propaganda, men selv han blekner.

Vipps oss

Ønsker du mer fakta i hverdagen?

Tips oss

Vet du om noe vi bør faktasjekke?