Faktisk.

Flere dømmes til tvungent psykisk helsevern

I 2008 ble 13 personer dømt til tvungent psykisk helsevern. I 2020 hadde antallet økt til 34. Samtidig får flere behandling uten å bo på institusjon.

Tirsdag 9. november ble en 33-åring drept av politiet etter å ha knivstukket en betjent og oppført seg truende overfor forbipasserende. Mannen var ute på permisjon fra behandling etter å ha blitt dømt til tvungent psykisk helsevern i 2020. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

Tirsdag 8. november fikk politiet melding om at en person løp etter folk med kniv på Bislett i Oslo. Kort tid etter kom en politibil og kjørte på knivmannen to ganger. Deretter røsket mannen opp døren og gikk til angrep på en politibetjent.

Så løsnet politiet seks skudd. Knivmannen døde senere av skadene.

Dagen før hadde han sluppet ut på permisjon fra en helseinstitusjon. For to år siden ble han dømt til tvungent psykisk helsevern for en lignende hendelse.

4. juni 2019 løp mannen rundt på Ankerbrua i Oslo og truet folk med kniv. En person ble knivstukket. Også den gangen ble han skutt, men da med elektrosjokkvåpen.

I denne saken skal vi se nærmere på:

  • Hvem blir egentlig dømt til tvungent psykisk helsevern?
  • Hvor mange blir dømt til tvungent psykisk helsevern?
  • Hva skjer fra dommen faller til man eventuelt slipper ut?
  • Hvordan kunne mannen gå fritt når han nettopp var dømt?

Dommen

Skal man bli dømt til straff i Norge må man være tilregnelig, i henhold til straffeloven §20.

Etter denne bestemmelsen kan retten finne en person utilregnelig hvis han eller hun på handlingstidspunktet har hatt en sterkt avvikende sinnstilstand, en sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming.

Faller man inn under ett eller flere av disse punktene, er man etter loven ikke ansvarlig for handlingen som er blitt gjennomført. Således kunne ikke den 33 år gamle mannen dømmes til straff i 2020. Han var i en psykose.

Men selv om han ikke var tilregnelig, betyr ikke det at det ikke kan skje igjen. Derfor ligger det en sikring i loven dersom den psykisk syke ikke kan dømmes til straff: straffeloven §62.

I tilfeller der det er forsøkt eller gjennomført lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet, og det er en fare for at dette kan gjenta seg, skal vedkommende dømmes til tvungent psykisk helsevern. Slik 33-åringen altså ble i 2020.

De som dømmes til tvungent psykisk helsevern skal behandles fram til det ikke lenger er noen fare for gjentagelse.

Det eksisterer også en egen kategori: en tidsbestemt særreaksjon ved mindre alvorlige hendelser, definert i straffeloven §62, andre ledd. Da skal pasienten slippes ut etter tre år uansett. I denne gjennomgangen ser vi bort fra denne reaksjonen.

Antall domfelte

Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern har ansvaret for å føre oversikt over denne gruppen domfelte i Norge. Hvert år skriver de en rapport som viser totaloversikten i Norge.

De offentlige rapportene går tilbake til 2015 og viser en markant økning i antall domfelte totalt og antall nye domfelte hvert år.

I 2008 var det 13 personer som ble dømt til tvungent psykisk helsevern. I 2020 var dette tallet 34, altså nesten en tredobling.

Antall personer som er under aktiv tvungen behandling etter dom, har også hatt en markant økning. I 2015 var det totalt 169 personer som var under behandling. Fem år senere, i 2020, var dette tallet 246. Dette er en økning på 45 prosent.

Gjennomføringen

Hvordan en person som er dømt til tvungent psykisk helsevern skal behandles, er definert i psykisk helsevernloven kapittel 5. Det er altså ikke kriminalomsorgen som har det daglige ansvaret, det er helsevesenet. Den domfelte er nå en pasient.

De første tre uker etter at en dom er rettskraftig, skal pasienten overvåkes på institusjon. I løpet av disse ukene skal den faglige ansvarlige for pasienten rådføre seg med de som var rettspsykiatrisk sakkyndige i straffesaken. Dette vil, ifølge Helsedirektoratet, gi et best mulig behandlingsforløp.

Deretter skal det fastsettes et behandlingsløp, og her må den faglige ansvarlige bestemme om det skal være behandling med eller uten døgnopphold.

Hvis den domfelte skal ha døgnbehandling, må den faglige ansvarlige også vurdere om det skal være på lukket eller åpen avdeling. Alle vurderinger gjøres med bakgrunn i gjentagelsesfaren, men også behovet til pasienten.

Ender pasienten med døgnbehandling, vil vedkommende bo på en institusjon og få behandling der. Ender en pasient uten døgnbehandling, vil vedkommende bo hjemme, men måtte møte opp og få behandling.

Et eksempel på dette er gjerningsmannen i det såkalte «Halloween-drapet». I 2013 ble en mann dømt til tvungent psykisk helsevern for drapet på en kamerat. Også dette på Bislett i Oslo. Ett år etter domfellelsen vurderte faglig ansvarlig det til at det beste for mannens rehabilitering var å bo hjemme hos mor og far, med ukentlig oppfølging fra behandler.

Flest får behandling på institusjon

Ifølge oversikten til den nasjonale koordineringsenheten, er det flere av de domfelte som får behandling med døgnopphold enn uten døgnopphold. Men forskjellen blir mindre og mindre, noe som kommer fram i grafen under.

Under behandling, også på lukket avdeling, har pasienten rett på permisjon slik vi så med 33-åringen som ble drept av politiet på Bislett. Dette er opp til faglig ansvarlig, men ved særlige hensyn skal helsevesenet forhøre seg med påtalemyndigheten.

Politiet har foreløpig ikke villet uttale seg om hvilket behandlingsforløp som ble lagt for den 33-årige mannen, eller hvordan gjentagelsesfaren ble vurdert før han slapp ut på permisjon dagen før han ble drept.

Opphør av behandling

En dom til tvungent psykisk helsevern er ikke tidsbegrenset. Det betyr at man i prinsippet kan sitte ut livet, eller man kan slippe ut allerede etter ett år.

Når, og hvordan, en pasient kan slippes ut står definert i straffeloven §65. Er det ikke lenger fare for gjentagelse, skal pasienten slippes fri. Dette må begjæres av enten pasienten selv, vedkommendes nærmeste pårørende eller den faglige ansvarlige. Det blir så opp til domstolen å avgjøre gjentagelsesfare, og om pasienten skal slippes fri.

Men, en pasient skal uansett ikke slippes ut før minimum ett år etter at dommen har falt. Etter tre år plikter påtalemyndigheten enten å avslutte behandlingen eller bringe saken inn for domstolen for en ny vurdering. Dette skal skje uavhengig av om det er kommet en begjæring eller ikke.

Siden 2008 har det, ifølge den nasjonale koordineringsenheten, vært en økning i antallet som slipper ut år for år. Men denne økningen er likevel ikke nok til å tette gapet i totalantallet som er under aktiv soning, og dette fortsetter derfor å øke.

Vipps oss

Ønsker du mer fakta i hverdagen?

Tips oss

Vet du om noe vi bør faktasjekke?