Faktisk.

Dette vet vi om mikroplast fra vindtur­biner

Hvert år blir det sluppet ut tonnevis av mikroplast i Norge. Men mikroplast fra vindturbiner utgjør bare en liten del av utslippene.

Vinturbiner slipper ut mikroplast når de blir slitte, men ikke like mye som enkelte ser ut til å tro. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Det har lenge pågått diskusjoner i sosiale medier om hvor mye mikroplast vindturbiner egentlig slipper ut. Faktisk.no har sett flere eksempler på påstander om at hver vindturbin slipper ut 1–1,5 tonn mikroplast i løpet av levetiden.

Men stemmer dette?

I denne artikkelen skal vi se på hvorfor vindturbiner slipper ut mikroplast, og hvor mye ekspertene mener det er snakk om.

En påstand om at hver vindturbin slipper ut 1–1,5 tonn mikroplast, har blitt spredt på Facebook. Det stemmer ikke, ifølge eksperter Faktisk.no har snakket med. Skjermdump: Facebook.

Hva er mikroplast?

Andy Booth er sjefsforsker ved avdelingen Klima og miljø hos SINTEF Ocean. Han jobber blant annet med utvikling og optimalisering av metoder for å måle mikroplast, spesielt de minste partiklene som er rundt 1 mikrometer (µm).

Booth jobber også tett med industrien for å hjelpe til med å utvikle materialer og teknologi som er mindre belastende for miljøet.

Andy Booth er sjefsforsker ved avdelingen Klima og miljø hos SINTEF Ocean. Foto: SINTEF Ocean.

Han forklarer at mikroplast er definert som plastpartikler som er mellom 1 µm og 5 millimeter:

– Dette inkluderer både partikler som er laget i den størrelsen og partikler som er nedbrytningsprodukter fra større plastgjenstander.

Booth forklarer at det er vanskelig å måle all mikroplastutslipp. Det er blant annet fordi det er mange kilder til mikroplast, og fordi utslippene ofte er diffuse.

– Vi kan måle konsentrasjoner i miljøprøver ganske bra, men å faktisk måle og forutsi utslipp fra landbaserte kilder er veldig vanskelig, siden vi ikke kan måle alt, forklarer han.

Hvor kommer mikroplast fra?

Ifølge Booth er primærkilden til mikroplast i Norge syntetiske fibrer fra tekstiler og partikler fra dekk.

– Det er imidlertid sannsynlig at de andre diffuse kildene, som er vanskeligere å definere, representerer en mye høyere samlet mengde mikroplast, sier han.

Ifølge Miljødirektoratet er dekkslitasje og veistøv den største utslippskilden, mens gummigranulat fra kunstgressbaner antas å være den nest største. Andre viktige kilder er maling, tekstiler og kosmetikk.

Hvorfor er det utslipp av mikroplast fra vindturbiner?

I Norge er det Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som gir konsesjon til bygging og drift av vindkraftverk.

Overingeniør i NVE, Thomas Mo Willig, forklarer at det er to grunner til at vindturbiner slipper ut mikroplast:

– Det er enten fordi det skjer en ulykke, som følge av lynnedslag eller orkan, eller så er det på grunn av slitasje under vanlig drift.

I fjor var det for eksempel et turbinblad i Frøya Vindpark som falt av. Da måtte anlegget stoppes, slik at alle bladene kunne sjekkes nøye.

Men mikroplast fra vindturbiner skyldes som oftest vanlig slitasje på bladene fordi de er utsatt for vær og vind.

Overingeniør i NVE, Thomas Mo Willig. Foto: NVE.

Willig forklarer at slitasjen i hovedsak oppstår ytterst på turbinbladene. Dette forklares med at hastigheten til bladet er størst ytterst. Jo større hastighet bladet har når det skjærer gjennom luften, jo mer energi vil det være i mikrokollisjoner som oppstår med forskjellige partikler og bladet.

– Hastigheten kan komme opp i 300 kilometer i timen ytterst på bladet, sier Willig.

Det er ikke alltid turbinene går med full hastighet, og derfor vil hastigheten på bladene variere. Når tuppen på bladet roterer gjennom luften, som den gjør flere tusen timer i året, vil den noen ganger kollidere med regndråper i luften.

– Turbinbladet kolliderer med kanskje millioner av regndråper. Til slutt er det så mange mikrokollisjoner at det som beskytter bladet, svikter. Det faller av som mikroplast. Bladet blir rett og slett slitt, forklarer Willig.

Forskere ved Danmarks Tekniske Universitet støtter teorien om at regndråper og andre luftbårne partikler er det som gir mest slitasje. De mener at ved å redusere turbinhastigheten når det regner og blåser mest, kan man forlenge levetiden til turbinbladene, uten at det går ut over energiproduksjonen i stor grad.

Er det andre årsaker til slitasje?

Willig forklarer at selv om ekstreme regnbyger er hovedårsaken til slitasje, kan det også komme av andre ting.

– Forskere ved Universitetet i Edinburgh gjorde en studie som viste at turbiner som sto i nærheten av gruver i Storbritannia, ble mer slitt enn turbiner lenger unna. Det tyder på at støv også kan være en årsak til slitasje.

Men i forskningslitteraturen er det regn som blir beskrevet som den drivende faktoren for slitasje, poengterer Willig.

Hvor mye mikroplast er det snakk om?

Ifølge overingeniøren finnes det per nå ikke mye forskning som viser hvor mye mikroplast hver vindturbin slipper ut.

– Det er meste av forskningen fokuserer på hvor mye tapt produksjon som oppstår som følge av slitasjen, som gir dårligere aerodynamiske egenskaper. Det fokuseres også på å finne ut hvordan man kan forebygge, eller forhindre, slitasje, sier han.

Men NVE, sammen med Miljødirektoratet, har prøvd å finne ut av hvor store mengder det kan være snakk om i Norge.

– Vi tok kontakt med alle i Norge som har driftet vindturbiner i mer enn fire år. Det var fordi man først etter et par år ser slitasjen, sier Willig.

Han forteller at de fikk svar fra åtte aktører. Noen hadde ikke opplevd slitasje i det hele tatt, mens andre hadde måttet reparere vingene ved å legge på et nytt, beskyttende lag.

Én operatør hadde gjort en veldig grundig analyse av alle turbinbladene i hele vindkraftverket, og derfor var det mulig å komme frem til et estimat på slitasjen.

– De målte hvor mye reperasjonsmasse de brukte for å reparere slitasjen. På den måten kunne de finne ut hvor mye som var slitt vekk, forteller han.

De kom frem til at utslippet var på 200 gram mikroplast per vindturbin per år.

Kan man stole på at det stemmer?

Willig forklarer at dette tallet er i samme størrelsesorden som det turbinleverandørene selv har oppgitt, og har den fordelen at aktøren har vært ute i vindkraftverket og gjennomført målinger.

– To store turbinleverandører, som har produsert titusenvis av vindturbiner, sier at én vindturbin slipper ut inntil 100 eller 150 gram mikroplast per år. Det betyr at mange slipper ut mindre.

Levetiden til hele vindturbinen kan bli 30–35 år, forklarer Willig. Selv med så lang levetid, stemmer ikke påstanden om at hver vindturbin slipper ut 1–1,5 tonn mikroplast i naturen i løpet av levetiden.

– Hvis vi deler 1000 kilo på 30 år, som er levetiden, får vi 33 kilo mikroplast i året. Det er flere størrelsesordener høyere enn det tallet vi tror stemmer, sier Willig.

Overingeniøren sier at siden vi har i overkant av 1400 turbiner i Norge, vil 200 gram per turbin per år gi et årlig utslipp på omtrent 280 kilo mikroplast fra vindturbiner i Norge.

Henning Gøhtesen, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet, skriver i en e-post til Faktisk.no at den totale mengden mikroplast fra landbaserte kilder i Norge er estimert til å ligge et sted mellom 9000 og 33 000 tonn per år.

Hvor farlig er mikroplast fra vindturbiner?

Topplaget på turbinbladet kalles coating. Dette laget beskytter glassfiberkjernen i midten av bladet, det som gir bladet styrke.

Hva coatingen er laget av, har man ikke mye informasjon om.

– De ulike turbinleverandørene har ulike løsninger for hvordan de bygger opp, eller beskytter glassfiberen sin. Vi har ikke fått oppskriften på hva coatingen detaljert er laget av, forteller Thomas Mo Willig i NVE.

Her ser vi at det ytterste laget på et turbinblad, coatingen, er blitt slitt. Det grønne er glassfiberen. Foto: NVE.

Andy Booth i SINTEF sier at siden de ikke har detaljert kunnskap om kjemikaliene som brukes i vindturbinene, er det vanskelig å si nøyaktig hvor farlige de er.

– Men vi vet at flere kjemikalier som brukes i plastmaterialer kan lekke ut i området rundt. Vi vet også at flere av disse kjemikaliene kan bruke lang tid på å brytes ned, være giftige eller begge deler.

Booth forklarer at det er beregnet at over 6000 forskjellige kjemikalier har blitt brukt som tilsetning i plast. Derfor er det viktig å vite nøyaktig hvilken sammensetning av kjemikalier som brukes i akkurat vindturbiner, for å vite hvilke som kan utgjøre en risiko.

– Å legge til kjemikalier gir materialene forskjellige egenskaper. For eksempel beskyttelse mot oksidering og nedbryting, fleksibilitet, farge, økt brannresistens, beskyttelse mot formering av biomateriale også videre, sier han.

Hvilket stoff er farligst?

Henning Gøhtesen i Miljødirektoratet, forklarer at det stoffet man frykter mest fra vindturbiner, er bisfenol A (BPA). Det kan finnes i laget som ligger utenpå, og inngår i glassfiberblandingen inne i bladet.

– Bisfenol A er hormonforstyrrende både i mennesker og miljøet, forklarer Gøhtesen.

Henning Gøhtesen, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet. Foto: Miljødirektoratet.

Han poengterer at erfaringer fra eksisterende vindkraftanlegg, tilsier at det er svært sjeldent at slitasjen på vindturbinene blir så store at det slippes ut BPA.

– Basert på den eksisterende kunnskapen vi har om utslipp av mikroplast og miljøgifter, vurderer vi at vindkraftselskaper ikke trenger utslippstillatelse for BPA for å eie og drive anlegg med normale utslipp av denne typen.

Gøhtesen sier at sammenlignet med slitasje fra bildekk og gummigranulat fra gressbaner, er det ikke utslippene fra vindturbinene vi trenger å være mest bekymret for.

– Når det er sagt, er det viktig at alle bransjer tar et ansvar for å redusere utslippet av mikroplast og plast generelt, også vindkraftindustrien, sier han.

Vipps oss

Ønsker du mer fakta i hverdagen?

Tips oss

Vet du om noe vi bør faktasjekke?